Jeg er vanligvis ikke i Kvinner og Klærs målgruppe, men denne sommeren publiserte de et innlegg som traff meg. Der fortalte en anonym alenemor at hun solgte senga si for å få råd til mat.
Det er en fortelling fra virkeligheten om hvordan et feilslått Nav-system, og den borgerlige regjeringas innføring av det såkalte karensåret, straffet en dame som elsket jobben sin helt til kroppen sa stopp.
Så kom fattigdommen.
Da alenemoren endelig hadde fått uføretrygd, begynte prisene å stige. Matvareprisene og strømprisene. Sengen ble solgt, og å gå til tannlege kan moren bare drømme om.
I en slik situasjon er det ikke nok å reversere den borgerlige regjeringas usosiale kutt. Rødt krever at regjeringa tar kontroll over et marked som er i ferd med å løpe løpsk – og starter arbeidet med å tette hullene i velferdsstaten.
Statsministeren sier at «vi» må belage oss på en tøff vinter. For de rikeste betyr ikke prisøkningene noen ting, men for veldig mange er det krise.
Det er et politisk ansvar å hindre at skyhøye priser knuser økonomien til vanlige arbeidsfolk og folk som er trygdet.
Redselen for hvordan et uregulert kraftmarked vil slå ut til vinteren, også her hjemme i kalde Norge, er selvsagt berettiget.
Når prisene på en så grunnleggende og nødvendig vare som energi stiger med mange hundre prosent, vil det gi store og urettferdige utslag. De høye strømprisene vil forsterke de økonomiske forskjellene og skape fattigdom.
Det er dessuten ikke bare privatøkonomien som er truet. Arbeidsplasser som har basert seg på billig, ren kraft heller enn billig arbeidskraft, kan også stå på spill.
Det er dyrt å være fattig, ikke minst når strømregningen skal betales. En undersøkelse gjennomført av Gudbrandsdalen energi viste nylig at 1 av 5 barnefamilier har lånt penger for å betale strømregningen i vinteren som gikk, mens nærmere halvparten gruer seg til vinteren som kommer.
En annen undersøkelse, gjennomført av Bank 2, viser at folk mister nattesøvnen fordi de bekymrer seg for rente- og prisstigning. Å spare strøm og penger er lettere sagt enn gjort for mange.
Det er enklere for en kamel å nå gjennom et nåløye enn en fattig å komme inn i Enovas rike, med dagens krav til egenkapital for å kvalifisere til støtte.
Energisparing, for eksempel i form av etterisolering eller installering av varmepumper, koster. Når kulda setter inn, må innbyggerne fortsatt varme opp husene sine.
Etter et år med prisstigning, er det store sjanser for at folks økonomiske buffer ikke lenger er særlig stor.
Og verre skal det bli. Det er spådd skyhøye strømpriser til vinteren. Rødt har det siste året stilt en hel haug med forslag til hvordan vi kan regulere markedet. Ikke bare av hensyn til forsyningssikkerheten, men også for å regulere prisene.
Vi mener det er på overtid å innføre en makspris på strøm i kombinasjon med streng regulering av eksporten, for å stanse de mest usosiale utslagene av dagens dysfunksjonelle energimarked.
Det er god, gammeldags sosialdemokratisk politikk å regulere krafta. Vi eier den i fellesskap, og nå er det gode grunner til å ta tilbake den demokratiske kontrollen over omsetningen av krafta også.
Energi er en livsnødvendig vare. Da kan det ikke være opp til størrelsen på folks lommebok om de får råd oppvarming til vinteren eller ei.
Å tillate prisene å stige kan også være bingo med folks arbeidsplasser. Næringsliv og småindustri uten fastpriskontrakter går urolige tider i møte.
Det er vanskelig nok å betale strømregningene med jobb. Det blir enda verre for dem som risikerer å miste jobbene sine i tillegg.
Jeg er klar over at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke har gått til valg på Rødts program, men jeg forventer sterkere politisk styring fra en venstresideregjering enn det vi ser nå – både for å stanse prissjokkene og for å styrke velferden.
For mens «vi» går tøffe tider i møte, er det vindstille på toppene.
Dagligvaregigantene gikk nylig med milliardoverskudd, og kan fort stikke av med gevinsten fra de stigende matvareprisene. Likevel har regjeringa freda selskapsskatten.
Kraftbransjen går så det griner. Likevel vil ikke regjeringa innføre makspris for å begrense superprofitten, og de økte skatteinntektene har verken gitt oss gratis tannhelsetjenester eller billigere kollektivtransport.
Det er vanskelig å forstå hvor det blir av det sosialdemokratiske prosjektet til regjeringa.
Det er ikke bare fremmede krefter som påvirker krafta. Det skorter også på politisk kraft for å regulere prisene og styrke velferdsstaten.
Følg debatten:
