Stortingets 22. juli-komité og Gjørv-kommisjonens rapport har vært viktige for å forstå hva som skjedde, hva som ikke fungerte og hva som kan forbedres.
Med Kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av Statsministerens redegjørelse ble det satt et parlamentarisk punktum for den formelle prosessen knyttet til ansvar.
Nå er jobben å sørge for at alle lærdommene omsettes i gode tiltak. Raskt.
Norges mangefasetterte trusselbilde
Før påske presenterte Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og Etterretningstjenesten (E-tjenesten) sine åpne vurderinger av hva som truer Norge og norske interesser.
Det er etablert en felles analyseenhet mellom de to tjenester. Dette er viktig da det gir begge miljøer anledning til å jobbe sammen og bruke de samlede ressurser til å bygge en bedre felles forståelse.
Trusler mot Norge, norske borgere eller norske interesser kan oppstå i et komplisert samspill av nasjonal og internasjonal politikk og realinteresser, i kombinasjon med forutsette og uforutsette hendelser.
Både PST og E-tjenesten trekker frem en rekke ulike forhold som påvirker norsk sikkerhet, fra islamistisk og høyreekstrem terror til enkeltstående trusler mot maktpersoner.
I tillegg presenteres analyser av ulike geografiske områder med direkte og indirekte påvirkning på norske interesser som Midtøsten og Afghanistan/Pakistan.
Trusselvurderingene viser tydelig at de sikkerhetsutfordringene Norge står overfor er mangefasetterte.
Når vi som samfunn skal tenke sikkerhet, må vi i tillegg forholde oss til en rekke mulige hendelser som kan ramme samfunnet vårt og mange mennesker med stor brutalitet, som naturkatastrofer og ulykker.
Felles for alle disse ulike truslene er at de vil kunne involvere et bredt sett av aktører og virkemidler fra ulike sektorer i samfunnet vårt.
En grunnleggende forutsetning for å kunne møte ulike trusler, er at både de som har det overordnede ansvaret og de som skal operativt møte truslene, forstår hvilket ansvar og rolle de har, hvilke virkemidler de rår over og at de er robust trent til å håndtere den uoversiktlighet som vil oppstå i enhver krise.
Behov for et nasjonalt sikkerhetsråd
Rett før påske la regjeringen frem en beredskapsmelding for Stortinget. Det er bra. Meldingen inneholder mange gode tiltak for å styrke beredskapen i Norge.
Men meldingen har etter vårt syn en vesentlig svakhet. Den mangler et
overgripende tiltak for å sikre en helhetlig ledelse og koordinering av sikkerhet i den bredden man i dag må tenke sikkerhet - både med tanke på forebygging og krisehåndtering.
Det fremmes en rekke enkelttiltak som isolert sett er gode, men meldingen tar ikke konsekvensen av den komplekse trusselvirkelighet vi står overfor og behovet for en sterkere samordnet ledelse.
I KrFs nye program, som skal vedtas på landsmøtet i april, anbefaler et samlet landsstyre en rekke tiltak for å øke evnen til krisehåndtering i Norge.
Et viktig forslag er opprettelse av et nasjonalt sikkerhetsråd, slik vi kjenner fra andre land. Hensikten med et nasjonalt sikkerhetsråd er nettopp å sikre en overordnet og samlet koordinering av hele nasjonens sikkerhetsaktører i en felles struktur.
I andre land er alle berørte statsråder fra telekommunikasjon, transport, helse, olje og energi, justis og forsvar, samlet i en felles struktur ledet av regjeringssjefen.
I tillegg har man en permanent embetsstruktur som jobber med sikkerhet i hele scenariobredden, som ivaretar en helhetstenking, som forankrer og bringer kunnskap tilbake til sine respektive departementer og som er en ressurs for den til enhver tid sittende regjering.
Trenger felles forståelse av ansvar
Å organisere seg på denne måten reflekterer både en erkjennelse av at dagens trusselbilde er mangefasettert, og krever et bredt sett av virkemidler både med tanke på å analysere, forebygge, motvirke og møte ulike type trusler, men også en erkjennelse av at kriser av et visst omfang må møtes med et bredt sett av virkemidler.
Skal vi klare dét, krever det inngående kjennskap aktørene imellom, kunnskap om hvilke kapasiteter man totalt sett besitter og forankring, slik at man har en felles forståelse av kommandolinjer og ansvar.
I 1999, to år før Al Qaidas angrep på USA, nedsatte Bondevik I-regjeringen to utvalg; Forsvarspolitisk utvalg og Sårbarhetsutvalget.
Utvalgene jobbet parallelt og fremmet analyser og en rekke tiltak. De ble nedsatt i erkjennelse av at de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene var i sterk endring, og at sammensatte og ulike trusler gjør samfunnet vårt sårbart.
I samme ånd bør vi nå ta de grep som er nødvendig for å sikre landet og borgerne på best mulig måte mot et bredt sett av trusler.
