Mandag 13. januar hadde Dagsavisen hovedoppslag på forsiden under tittelen «Funksjonshemmede elever holdes utenfor». En forsker hadde avdekket at flere Osloskoler diskriminerer elever med nedsatt funksjonsevne og ikke innfrir deres rett til tilpasset opplæring i vanlig klasse.
Slike oppslag på en forside i riksavisene er forholdsvis sjeldne. Et forskningsprosjekt vi nylig avsluttet viser at dekningen av funksjonshemmede i viktige medier er i nedgang. Samtidig er realityserien «Ingen grenser», med funksjonshemmede i hovedrollene, et av de mest sette programmene de siste fem årene. Hvordan skal vi tolke dette?
HØR OGSÅ: Samtale om forskningsprosjektet på Ekko.
Helt eller offer
Tradisjonelt har funksjonshemmede ofte blitt framstilt i mediene som ofre. Funksjonshemmede medieaktører som vil fremme rettigheter for, og snakke på vegne av, store grupper, blir bedt om å bidra med sin personlige skjebnehistorie. Den sterke vektleggingen av offerrollen kan bidra til å øke avstanden mellom majoritet og minoritet. Da underkommuniseres det at mennesker med nedsatt funksjonsevne har store ressurser, som er viktige i arbeids- og samfunnsliv.
På den annen side har vi helterollen: Den enkelte funksjonshemmede som «mot alle odds» når oppsiktsvekkende mål og tilsynelatende opphever betydningen av funksjonshemning. Deltakerne i «Ingen grenser» er kanskje de mest kjente eksemplene, men også enkelte idrettshelter kler rollen godt. Denne typen dekning ser vi også på andre samfunnsfelt, blant annet i medienes forhold til etniske minoriteter. Problemet er at mange funksjonshemmede ikke er klare for å innta noen av disse to rollene. Folk flest vil ikke velge mellom å være helt eller å være offer.
På den annen side innser organisasjonene, som kjenner medielogikken godt, at de helst må bidra med en «case» for å nå frem. De må illustrere de sakene de vil fremme, og gi dem et menneskelig ansikt. Da kan medieoppmerksomheten komme. Dessverre forsvinner gjerne samfunnsanalysen til fordel for historien om det «gode offeret».
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Svake grupper blir utgiftsposter
Funksjonshemmede har i mange år kjempet mot en ensidig medisinsk forståelse av sine roller, muligheter og utfordringer. Selve ordet funksjonshemning skal også peke på samfunnsskapte hemninger: manglende tilrettelegging av forholdene på en slik måte at alle kan leve et fullverdig liv.
Høye fortauskanter, mangel på heis, dårlig planlagte IT-løsninger, inngangspartier eller transportmidler, møtelokaler uten teleslynger, utekstede TV-programmer, trafikklys uten lydsignaler og viktige steder uten blindeskrift, lite fleksibel arbeidstid for folk med kroniske sykdommer: dette er bare noen av grunnene til at samfunnet ikke er tilgjengelig for alle. Målet er universell utforming: best tilgjengelig for flest mulig.
Det har vært reist innvendinger mot universelt utformet arkitektur. De underliggende argumentene som ofte kommer til uttrykk i mediedekningen, er at funksjonshemmede koster penger. Slike tendenser er ikke enestående for funksjonshemmede, vi har sett krav om «innvandrerregnskap» og vi kjenner til eldre som uttrykker at de «lever for lenge», simpelt hen fordi de ikke får den bistanden de trenger for å ha en verdig alderdom. Men hvorfor blir enkelte grupper, gjerne grupper med lite makt og evne til påvirkning, igjen og igjen utpekt som utgiftsposter?
Undersøkelsen viser at en rekke enkeltsaker om funksjonshemmedes rettigheter blir behandlet i mediene, men at grov diskriminering av, og vold mot, funksjonshemmede blir lite tatt opp. Kultur og idrett får brukbart med plass, og dekningen av Paralympics er langt større og mer variert enn den var for et par tiår siden, men det gjenstår en del når det gjelder å vri oppmerksomheten bort fra den medisinske tilstanden som en barriere som kan overvinnes ved viljekraft alene.
For få funksjonshemmede journalister
Funksjonshemmede utgjør ifølge Verdens helseorganisasjon anslagsvis 15–17 prosent av befolkningen. Hva kan årsakene være til den svake dekningen av den største gruppen minoriteter i Norge? Her kan vi bare antyde noen:
For det første tror vi det fantes flere enkeltjournalister med et spesielt hjerte for funksjonshemmede for et par tiår siden enn nå. Dagens journalister må i en tid med nedbemanning og uviss framtid, produsere på en rekke plattformer og får mindre tid og rom for spesialisering på enkelte områder.
For det andre «oppfyller» andre minoritetsgrupper kanskje lettere kravene mediene har om konflikt og polarisering, ikke minst ser dette ut til å gjelde for etniske minoriteter der debatten til tider har vært preget av dype motsetninger. Det samme gjelder til en viss grad for seksuelle minoriteter, der det norske samfunnet er splittet i synet på en del rettigheter, ikke minst ekteskap og adopsjon.
For det tredje – og kanskje viktigst – er det svært få journalister med nedsatt funksjonsevne i de store mediene. Erfaringer viser at det å ha journalister med ulike typer minoritetsbakgrunn, bidrar til mer og bedre dekning og økt forståelse for minoritetsgruppenes situasjon innad i redaksjonene. Derfor har mange redaksjoner satset på å rekruttere journalister med flerkulturell kompetanse.
Det har ikke vært noen tilsvarende rekruttering av funksjonshemmede journalister, selv om det finnes et klart potensial. Redaksjonene nøler, journalistutdanningene er heller ikke spesielt opptatt av å rekruttere fra disse gruppene, viser forskningen vår. Kan det være fordi man ikke ser funksjonshemmede som landets største minoritet, men som en samling med enkeltskjebner – uavhengig av hverandre – som helter og ofre?
