Denne kronikken følger opp «Stand up - kunst eller ikke», red.anm.
Produsent Chi Ton fra Comedy Box peker på at standupkomikk ikke betraktes som «kunst», og at standup-produksjoner ikke kvalifiserer til støtte fra Kulturrådet eller andre finansieringskilder. Det er en uheldig vinkling, for en debatt om hva som er «kunst» vil alltid bli temmelig absurd og slitsom.
Standup er kultur
Det er mer fruktbart å bruke ordet kultur. At standup er scenekunst, er det uansett ingen tvil om. Standup som kulturuttrykk er et av de mest toneangivende i dag, og den kommersielle standupbransjen omsetter for atskillige millioner.
Formen kom til landet for ikke lenge siden, og har fostret stjerner som Dagfinn Lyngbø, Thomas Giertsen og Anne Kat. Hærland. Bransjen var kaotisk og amatørmessig i starten, men da Elina Krantz kom inn med sin businessutdanning og profesjonaliserte det hele, ble det mer orden på sakene.
HØR OGSÅ: Reportasje om kronikken i Nyhetslunsj
God, gammeldags kapitalisme
Komikerne er blitt en råvare, som noen få kapitaliserer ganske godt på.
En parallell kan være gamle dagers bomullsspinnerier, der arbeiderne produserte en ettertraktet vare, fikk sin skrale lønn og gjorde fabrikkeieren steinrik. Mange komikere i mellomsjiktet gjør det likevel relativt bra økonomisk, så derfor er det ikke lett å se behovet for at det offentlige skal støtte deres produksjoner. Slik har situasjonen vært for landets private teatre i alle år, og er det fortsatt. Norske privatteatre måtte i mange år betale «Luksusskatt» for sine revyoppsetninger, og historien med konkurser er endeløs.
En standup-produksjon kan være rimelig å sette opp, man trenger jo i utgangspunktet bare en utøver og en scene. En kostnad vil være å fremskaffe selve komediematerialet, og til å hyre en regissør som kan sine ting. I en slik setting mener jeg standup-komikk bør kunne være støtteverdig. Standup er et fag som kan læres, og det trengs alternativer til den kommersielle delen av bransjen.
La oss si komikeren trenger et halvt år for å skape forestillingen, og søker om midler for å frigjøre tid til dette, basert på en klart definert idé. Hvis det hadde kommet en kvalitativt sterk søknad inn til for eksempel Tekstutvalget i Fond for Lyd og Bilde, ville den blitt vurdert, i kategorien scenetekst.
Men da må man altså søke. Det må også søkes i de utvalgene som bevilger midler til produksjon, slik at behovet synliggjøres. At humorproduksjoner ikke blir tilgodesett i disse ordningene, kan komme av at kompetansen på dette området er for lav i de aktuelle utvalgene. Humoristene har, kort sagt, for få ambassadører - hvis de i det hele tatt har noen.
Sin egen lykkes smed
Standup er som nevnt ganske ferskt og nytt her til lands. Med unntak av revyforfatterne, har ikke en eneste komiker i Norge tenkt tanken på å organisere seg. Skuespillere, musikere, forfattere, malere, lysdesignere, - alle danner interesseorganisasjoner og fagforeninger, men ikke komikerne.
Den dagen de gjør det, vil feltet bli tatt mer på alvor, og kunne jobbet systematisk med å heve kvaliteten på og bredden i norsk standup.
Leilendinger, fordi de må
Norske standupkomikere, bortsett fra det lille toppsjiktet, er i dag leilendinger. De aller fleste jobber for en bedrift som har monopolisert bransjen. Med alle de millioner som sluses inn i bedriften Latter og Standup Norge, burde det for skams skyld vært satt av minst én million i året til produktutvikling. I dag er det Jånni Kristiansen i Reis Deg Komikerklubb som fremdeles står for nybegynnerkursene, og ære være ham for det.
På Latter finnes skrivegrupper, men det kan naturligvis ikke gjøre susen. Når alle jobber sammen, blir alle like - nettopp det ser vi i norsk standup i dag. Alle ligner på hverandre, og bare unntaksvis klarer noen å skape et eget uttrykk eller en original tilnærming til stoffet. De klarer ikke å skape kvalitet, og den alternative scenen blir som Chi Ton påpeker, ikke tatt seriøst - i motsetning til i f.eks. England, der bredden er mye større fordi sjangeren er mer etablert.
Hva kan gjøres?
1. Bransjen må danne organisasjoner, finne talsmenn og utarbeide klare målsettinger. Så lenge standupfeltet er så uorganisert som idag, kan det ta tiår før de blir sett av de offentlige støtteordningene. Norsk Revyforfatterforening og Norsk Forening for Komponister og tekstforfattere (NOPA) ble dannet av samme årsak - de ble diskriminert i forhold til andre, såkalt «seriøse» kulturuttrykk.
2. Ta penger fra Latters pengebinge og la fire komikere få en kvart million hver for å fordype seg ett år. La to av komikerne være den rake motsetning til de som er på Latter og Latter Live. La dem reise til andre land og se hva som foregår. Kom opp med skikkelige, gjennomtenkte ideer i samarbeid med regissører og produsenter.
