To år etter de verste terrorangrepene Norge har opplevd etter annen verdenskrig, er det som om vi ikke har kommet særlig langt i å forstå det som skjedde.
Uttrykkene for sjokk har vært mange, de inngående analysene av forholdet mellom gjerningsmannen og samfunnet få. Mens opprustning av politiet og forsvaret har vært i fokus, ser det ut til at den intellektuelle opprustningen i hovedsak har uteblitt.
Debatten som forsvant
Debatten om hvorvidt gjerningsmannen var en politisk terrorist eller utilregnelig raste lenge. Straks spørsmålet ble rettslig avgjort av domstolen, slutten man imidlertid å diskutere det, uten at offentligheten har satt mye inn på å belyse konklusjonens betydning: kort sagt hvordan vi skal forstå det grusomme faktum at det norske samfunnet, midt i vår fantastiske fred og velstand, har fostret en politisk terrorist.
At gjerningsmannen ble dømt som tilregnelig, synes dypest sett ikke å ha endret offentlighetens oppfatning av ham som et særtilfelle uten vesentlig befatning med samfunnet som sådan.
Denne situasjonen blir desto mer problematisk all den tid Breivik ikke er den første nordmannen som har begått drap motivert av hat mot, eller frykt for, muslimer.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ikke første gang
Norsksomaliske Mahmed Jamal Shirwac ble henrettet med et titalls skudd i Trondheim i august 2008. Gjerningsmannen var en 25 år gammel etnisk nordmann med høyreekstreme sympatier som skal ha frekventert noen av de samme hjemmesidene som Breivik. Han hadde også laget en liste over hva han ønsket å gjøre i løpet av livet. Det omfattet å drepe en muslim.
At han til forskjell fra Breivik ble dømt som utilregnelig, opphever ikke disse elementene, like lite som den politiske konteksten for Breiviks drap plutselig ville ha forsvunnet hvis han hadde blitt dømt som utilregnelig.
Selv om det var snakk om et uvanlig brutalt drap - en henrettelse av et tilfeldig offer - fikk det generelt begrenset mediedekning. Selv da Breivik begikk sine terrorhandlinger, var interessen for å se tilbake mot denne tre år gamle drapssaken liten.
LES OGSÅ: Utøya-overlevende Ylva Schwenke om tiden etterpå
Merkelig blindflekk
At saken fortsatt er så lite kjent i dag, og at så få kommentatorer trekker den inn i sine analyser av Breivik, fremstår som en merkelig, blind flekk i offentlighetens omgang med 22. juli.
Hendelsens betydning er åpenbar: Breivik er ikke den eneste gjerningsmannen man må ta med i betraktningen hvis man skal forsøke å gjøre opp det samfunnsmessige regnskapet etter 22. juli: Vi må forstå hvem disse personene var vis-à-vis oss andre, forholdet de står i til samfunnet vårt.
De av oss som med bekymring hadde fulgt med på islamhatet våknet 23. juli 2011 til en på enkelte vis velkjent verden. I terroristens manifest fant vi nærmest en katalog over de amatørideologene og skribentene som vi mente spredde et hat med potensielt alvorlige konsekvenser.
Opptrer ikke i et vakuum
At disse ekstremistene endelig skulle få et tilsvar, var det nå bred enighet om, fra statsminister Jens Stoltenberg og nedover. Spørsmålet er om oppmerksomheten i den påfølgende perioden har vært for smalt rettet inn mot nettopp ekstremistene.
Verken ideologene eller gjerningsmennene opptrer nemlig i et vakuum. Vesentlige deler av deres tankeverden lyder som ekko av den krisepregede oppfatningen av samfunnet som man gjenfinner i deler av den ordinære offentlige debatten.
En av de største utfordringene for reell trygghet i det moderne, heterogene Norge, er nettopp forestillingen om et samfunn som befinner seg i en form for krise på grunn av innvandring generelt, og muslimsk innvandring spesielt.
En alvorlig svikt
Det er ikke bare ekstremistene vi trenger å rette oppmerksomheten mot i oppgjøret etter 22. juli, men det bredere samfunnet, og i siste instans oss selv. Hvis det finnes en grobunn for ekstremisme, finnes den blant oss.
Så ja: Trolig har vi gjort det for enkelt for oss selv i de to årene som har gått. Trolig har vi vært for raske til å bestemme oss for at terroristen ikke står i et aktivt forhold til samfunnet som sådan.
Vi har i for stor grad lukket øynene for at det han responderte på, er en kriseopplevelse knyttet til innvandringen som han er langt fra alene om, en opplevelse som noen samfunnsaktører aktivt driver fram, og som vi andre ikke alltid gjør en god nok jobb for å bringe i kontakt med den mindre dramatiske, hverdagslige virkeligheten.
Hvis det er riktig at vi har sviktet her, er det en alvorlig svikt.
Rosetoget må fortsette
Geir Lippestad har gitt en annen viktig del av oppskriften på et oppgjør ved å indikere at 22. juli representerer en kolossal, verdimessig utfordring til hele samfunnet. Sagt på en annen måte: Rosetoget burde ikke ha sluttet 25. juli. Det bør fortsatt pågå den dag i dag.
Det nødvendige tilsvaret til utfordringen fra 22. juli er dette: Vi trenger å dyrke menneskeverdet. Vi trenger å omfavne menneskeverdet, å klamre oss til det, å bære det foran oss som det fremste vi eier.
På den ene siden har nordmenn flest ifølge tall fra SSB blitt noe mer positive til innvandrere de siste ti årene. Engstelsene har blitt svekket, de negative forestillingene har minket, og opplevelsen av innvandrere som verdifulle samfunnsborgere har økt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
På den andre siden finnes det ingen rosetog for romfolket, som nå er presset mellom dem som vil forby dem litt og dem som vil forby dem mye. De utallige lystogene som har gått for de lengeværende asylbarna, har møtt en vegg av menneskelig avstand og formalisme.
Mer humanitet?
Hvem statsminister Jens Stoltenberg egentlig siktet til da han, side om side med «mer åpenhet» og «mer demokrati», varslet «mer humanitet», forblir like uklart som da ordene ble uttalt.
Jeg tviler for egen del sterkt på at vår hardhet overfor svake grupper som dette er det beste tilsvaret til den verdimessige utfordringen fra 22. juli. Mer humanitet, mer solidaritet og simpelthen mer barmhjertighet er ikke bare viktig for de som trenger at det norske samfunnet viser seg fra sin beste side.
Det er også viktige byggeklosser i årene etter Norges mørkeste dag.
