Alt er relativt, men i øyeblikket strever Statoil med inntjeningen, ifølge konsernets andrekvartalsresultat. Som hos alle andre bedrifter og organisasjoner utløser svakere resultater straks arbeid med å få ned kostnadene, og opp inntektene. Det er en av økonomiens strengeste, og mest evige lover. Bedrifter som forsømmer seg i slike situasjoner, lever sjelden lenge i landet.
Så må enkelte bedrifter leve med at deres tanker om kostnadskutt engasjerer flere enn dem selv. Statoil er en slik bedrift, og debatten om selskapets kuttanker er godt i gang. Statoil undersøker muligheten for å redusere kostnader ved å flagge ut funksjoner innenfor IT, HR (personal), finans og administrasjon. Dette driver norske og utenlandske selskaper med daglig, men debatten blir en annen når Statoil tenker tanken. Det er ikke så rart, for forventingene til Statoil er omfattende og mangfoldige.
Ikke for å provosere
For en rødgrønn regjering er det kinkig at Statoils planer blir kjent nå, rett før valget. Det er nemlig ikke helt opplagt hva en regjering kan gjøre med dette. Det er, som vi har sett denne uken, heller ikke opplagt at de ønsker å gjøre noe med det.
Det hadde vært enklere hvis Statoils planer åpenbart var brudd på statens, og altså den rødgrønne regjeringens, eierskapspolitikk, som SVs næringspolitiske talsmann Alf Holmelid og Aps næringspolitiske talsmann Terje Aasland slår fast. Men det er ikke bare for å provosere fagbevegelsen og sine egne at olje- og energiminister Ola Borten Moe erklærte sin støtte til Statoils tanker i Klassekampen denne uken.
Forventninger versus eierskapsmelding
Så hvordan havner sentrale personer i regjeringspartiene på så ulike standpunkt, i en sak som kan bli så betent frem mot valget? Det handler om gapet mellom forventningen til hva en rødgrønn regjering bør gjøre i en slik sak, og hva den faktisk har sagt den vil gjøre i sin egen eierskapsmelding.
Forventningen fra Holmelid, Aasland og fagbevegelsen er klar: Regjeringen må bruke eierskapsmeldingen til å stanse utflaggingsplanene. Den kan for eksempel lene seg på følgende formulering fra eierskapsmeldingen: «Regjeringen vil derfor gjennom det statlige eierskapet bidra til at norske bedrifter, teknologi, og virksomheter beholdes og videreutvikles i Norge. For å lykkes med dette er det nødvendig at selskaper som representerer bransjer og nøkkelkompetanse som er av nasjonal betydning, opprettholder sin forankring i Norge og sitt tyngdepunkt i Norge».
Men noen sider ut i meldingen finner vi regjeringens krav til Statoil: «Staten har forretningsmessige mål med eierskapet i Statoil ASA, med en tilleggsdimensjon om nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner. Staten ønsker med dette å bidra til at forsknings- og utviklingsoppgaver skal forbli i Norge, som et bidrag til innenlands industri- og kompetanseutvikling og sikring av viktige kompetansearbeidsplasser. Funksjoner og beslutningskompetanse som følger av dette, skal ha basis i Norge».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
«Forretningsmessige mål»
Det står altså ikke at Statoil skal sikre at enhver type arbeidsplass forblir i Norge, og at utflagging er utelukket. Det er imidlertid verdt å legge merke til at første punkt er «forretningsmessige mål». Statoil skal kort sagt tjene så mye penger at eier kan ta ut utbytte og hente skatteinntekter, som i neste omgang kan fordeles til andre oppgaver staten skal løse. Det er, for å si det som det er, viktigere enn om lønnsutbetalingen kjøres fra Stavanger eller et annet land.
Videre slår meldingen fast at enkelte miljøer skal forbli i Norge, og her er «hovedkontorfunksjoner» et viktig stikkord. På hovedkontoret finnes kompetanse om strategi og markeder som er en forutsetning for mye av det andre selskapet driver med. Der tas beslutninger som er avgjørende for utvikling av fagmiljøer, som har betydning for langt mer enn selskapets kjernekompetanse. De er viktige for nasjonens kjernekompetanse, og for levedyktigheten til utallige bedrifter som lever i randsonen av selskapets virksomhet.
Ubehagelig rangering
«Kjernekompetanse» er altså et annet stikkord her, og med en gang det er definert, vil noe kompetanse være definert som ikke-kjernekompetanse. Det kan oppleves som en ubehagelig rangering, noe som illustreres godt i et spørsmål i tirsdagens Klassekampen, som konfronterer olje- og energiminister Ola Borten Moe med en mulig utflagging av funksjoner fra Statoil:
«Er slike jobber utenfor det du oppfatter som kjernekompetansen i Statoil, Moe?», spør journalisten.
Det vil ikke Borten Moe svare så tydelig på, men det kunne han for så vidt ha gjort. For svaret er nei. IT, HR, finans og byggadministrasjon på nivået det her er snakk om er ikke kjernekompetanse i Statoil. Kjernekompetansen i Statoil finnes innenfor geologi, geofysikk, prosjektledelse og andre funksjoner som er avgjørende for å få olje og gass ut av bakken og havbunnen. Det andre er støttefunksjoner. De er viktige, men de utgjør ikke kjernekompetanse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Selskapets ansvar
HR og IT er heller ikke kjernekompetanse i et teater, i et mediehus eller på et universitet. Her finner vi kjernekompetanse hos skuespillerne, journalistene og forskerne. I selskap som lever av å selge tjenesten lønnskjøring til andre bedrifter, er imidlertid lønn og administrasjon kjernekompetanse. Testen er enkel: hvis du som bedriftsleder måtte si opp alle ansatte, unntatt en håndfull – hvilken kompetanse ville du beholdt til slutt? Svaret forteller hva kjernekompetansen er, og i teatret vil ikke svaret være IT-avdelingen.
Dette innebærer en rangering av oppgaver som kan være ubehagelig å forholde seg til. Det er vanskelig å si at det er viktigere at Statoil kan konkurrere om, og lønne, de skarpeste geofysikerne, enn at IT-systemene driftes fra Norge. Men det er selskapets ansvar å løfte frem slike avveininger hvis inntektene daler, og kostnadene øker. Og så lenge forretningsmessige mål er eiers førsteprioritet, er det så godt som umulig for en regjering å mene i detalj om hvordan selskapet til enhver tid prøver å kutte kostnader for å oppfylle inntjeningsmålene.
