Jødene forsvinner fra de arabiske landene. 90 prosent av Arabia er «judenfrei». Det er en brutal sannhet. Den kan være en ganske god pekepinn på hvorfor vi føler at vi trenger Israel som en jødisk stat i Midtøsten.
Først og fremst er det viktig å forstå at selv om overvekten av arabere er muslimer, er ikke alle arabere muslimer. Ikke alle muslimer er heller arabere. Det er mange ikke-arabiske muslimer, det viser seg for eksempel i land som Indonesia og Malaysia.
På den annen side er det viktig å huske at ikke alle arabere «hater jøder». Ikke alle muslimer hater jøder. Alle arabere hater ikke jøder og alle jøder forakter ikke araberne. Ikke alle muslimer hater jøder, og ikke alle jøder «hater» arabere og muslimer.
Uansett: Jevnt over, og helt generelt talt: Araberne og muslimene har en mistro til jøder.
Og det samme følger tilbake.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Motstridende
Hvis det er en eksplisitt bibelsk forklaring på denne fiendskapen, går det hele veien tilbake til Abraham. Jødene er etterkommere av Abrahams sønn Isak. Araberne er etterkommere av Abrahams andre sønn Ismael. Ismael er sønn av en slavekvinne (Første Mosebok 16:1-16), Isak av Abraham og Sarah. Sarah overbeviste Abraham om å sende Hagar og Ismael bort (Første Mosebok 21:9-21).
Sannsynligvis forårsaket dette forakt i Ismaels hjerte mot Isak. En engel profeterte til Hagar at Ismael skulle «leve i fiendskap mot alle hans brødre».
Koranen inneholder noe motstridende instruksjoner for muslimer angående jøder. På ett punkt instruerer den muslimer til å behandle jøder som brødre, og på et annet punkt kommanderer den muslimer til å angripe jøder som nekter å konvertere til islam.
Koranen introduserer også en konflikt om hvilken sønn av Abraham som var den virkelige sønnen av «løftet». De hebraiske skrifter sier det var Isak. Koranen sier at det var Ismael. Koranen lærer at det var Ismael som Abraham nesten ofret til Herren, ikke Isak.
Denne debatten om hvem som var sønn av løftet bidrar til fiendtlighet i dag, selv tusenvis av år etter at det ble skrevet ned.
«Pass deg, Suzanne»
Da jeg vokste opp som jøde her i Norge, fikk jeg inn med morsmelken at jeg skulle «passe meg for muslimer». Da jeg begynte på videregående skole havnet jeg i klasse med noen muslimer. Fatima var tyrker med hijab, Osman var somalier med stor familie.
Et familiemedlem sa til meg: «Pass deg, Suzanne. Selv om Osman er god har han sikkert ti fettere som hater jøder. Ikke føl deg trygg». Jeg skulle ikke si til de hvem jeg var, eller hva slags religion jeg har. De kunne være farlige og voldelige
Jeg opplevde aldri det. Jeg snakket med Osman og Fatima om livet, døden, kjærligheten og religion. Ingen av oss ble trigget til å være onde med hverandre.
«Ikke stol på muslimene»
Da jeg jobbet som journalist i et ukeblad skulle jeg gjøre en reportasje med en homofil, pakistansk stylist.
Da han hørte jeg var jødisk sa han «jeg har aldri møtt en jøde jeg liker. Mamma og pappa har alltid bedt meg se over skulderen når det kommer til jøder. Ikke stol på dem. De vil vise seg å være forrædere så fort du snur ryggen til».
Men han likte meg. Og jeg likte han. Og i dag vil jeg påstå at han er en av de mest utfordrende, spennende vennene jeg har.
Fellesskap og nærhet
Jeg tror jøder og muslimer har mer til felles enn vi liker å innrømme. Vi tror på G-d. Vi ber. Vi passer på familien vår. Vi har en annen slags moral. Vi har spiseregler. Vi har g-dshus vi går til. Vi feirer høytider. Vi ønsker fred i Midtøsten.
I det virkelige livet vil det å være jøde i en konstruktiv samtale med en muslim utelukkende føre til en følelse av fellesskap og nærhet.
Hvor hardt det enn er å innse: Jøder og muslimer har mer til felles enn vi liker å innrømme.
