20. januar 2009 ble Barak Obama innsatt som ny president i USA. Hva hadde den nyvalgte presidenten tenkt å gjøre med det stadig mer håpløse forholdet mellom Israel og palestinerne? Ville – og kunne - Obama bidra til å skape fred i Midtøsten?
Presidenten gikk i hvert fall svært offensivt ut, til manges store overraskelse: Det «vil være politikken til min administrasjon aktivt og aggressivt å forsøke å få til en varig fred mellom Israel og palestinerne, samt mellom Israel og dets arabiske naboer», uttalte Obama to dager etter innsettelsen. Obama ønsket virkelig å markere at hans Midtøsten-politikk var annerledes enn den tidligere Bush-administrasjonens. Den nyvalgte presidenten strakk ut en forsonende hånd til hele den muslimske verden.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Forskjellene kunne ikke vært større
I Israel hadde imidlertid den høyreorienterte regjering til Benyamin Netanyahu kommet til makten ved valget i februar 2009. Spriket i politiske holdninger mellom den nye administrasjonen i Washington og den nye regjeringen i Jerusalem kunne knapt ha vært større. Netanyahu var overhodet ikke interessert i å løse konflikten med palestinerne. For ham sto Iran øverst på dagsordenen. Obama ville på sin side at Israel skulle slutte å bygge nye bosetninger på Vestbredden.
Men dette nektet Netanyahu å imøtekomme. Han satte i stedet i gang et nytt, ambisiøst bosettingsprogram både på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Han og hans regjering ville ikke ha noen palestinsk stat. Etter et massivt amerikansk press gikk likevel Netanyahu med på å stanse bosettingsutbyggingen i ti måneder. Et viktig unntak ble imidlertid gjort for Øst-Jerusalem, der utbyggingen fortsatte med uforminsket styrke.
Så lenge ikke all utbygging ble stanset, nektet den palestinske presidenten Mahmoud Abbas å gå inn i forhandlinger med israelerne. En oppgitt president Obama kunne i januar 2010, etter bare ett år i Det hvite hus, slå fast at hans regjering hadde «overvurdert sin mulighet til å overtale dem», altså Israel og palestinerne. «Hadde vi skjønt dette tidligere», fortsatte Obama, «ville vi ikke ha skapt så høye forventninger».
En drøm ble knust
Obama firte deretter på kravet til Israel og sa seg fornøyd med at Netanyahu tilbød å stanse utbyggingen av bosettingene på Vestbredden – hvor det allerede befant seg en halv million jødiske bosettere - til september 2010. den palestinske presidenten Mahmoud Abbas gikk etter dette med på å gjenoppta samtalene med Israel, men ikke ansikt til ansikt i direkte forhandlinger, som hadde vært det vanlige siden Oslo-prosessens oppstart i 1993.
Det skulle nå føres «indirekte samtaler», under ledelse av den amerikanske spesialutsendingen George Mitchell, som skulle reise i skytteltrafikk mellom Jerusalem og Ramallah og overbringe synspunkter. I Washington ble opplegget med indirekte forhandlinger framstilt som en stor seier, selv om dette i realiteten var å ta mange skritt tilbake. Men Obama var fornøyd, og han sendte visepresident Joe Biden til Midtøsten for å markere framgangen i den såkalte fredsprosessen.
Men der var stemningen nå blitt eksplosiv. Den israelske regjeringen hadde siden den tiltrådte i slutten av mars 2009 trappet opp byggingen av jødiske bosetninger kraftig, ikke minst i tett befolkede palestinske områder i Øst-Jerusalem. For å få plass til alle de nye bosettingene, hadde regjeringen samtidig vedtatt å rive gamle palestinsk hus i området. Ikke bare så palestinerne sine hus bli ødelagt. De så også drømmen om den palestinske staten, med Øst-Jerusalem som hovedstad, bli knust i samme slengen.
Obama var spilt sjakk matt
Midt under visepresident Joe Bidens besøk, kunngjorde den israelske regjeringen at 1600 nye boliger skulle bygges i Øst-Jerusalem. Tidspunktet kunne ikke vært mindre velvalgt. Eller kanskje tidspunktet nettopp var velvalgt, sett med israelske øyne?
I et helt år hadde Obama-administrasjonen forsøkt å gjenopplive fredssamtalene, og amerikanernes hovedkrav hadde vært full stans i utbyggingen av bosetningene. Etter at USA endelig hadde gitt etter for Israels urokkelige holdning og akseptert en løsning som bare innebar midlertidig stans i ti måneder, strammet israelerne skruen ytterligere og markerte med ettertrykk hvem det var som bestemte over krig og fred i Midtøsten. Abbas trakk seg øyeblikkelig fra de indirekte samtalene. Obama var spilt sjakk matt av Israel.
Dermed var det slutt på president Obamas forsøk på «aktivt og aggressivt» å bidra til fred. I realiteten varte fredssamtalene bare dette ene året. De indirekte fredssamtalene ble riktignok gjenopptatt, men ingenting kom ut av dem.
Det var feil å prøve
For å bedre forholdet mellom USA og Israel, fikk Israel 205 millioner dollar i ekstra militærhjelp - i tillegg til de årlige tre milliardene de mottak fra USA. I juli 2010 besøkte Netanyahu Washington, og denne gangen var tonen en helt annen enn tidligere. Obama forsikret Netanyahu om at «USA vil ikke be Israel om å gjøre noe som undergraver dets sikkerhet». USA og Israel hadde nemlig «ubrytelige» bånd. Konklusjonen til Obamas rådgivere var ikke at USA skulle bli tøffere mot Israel i nye fredsforhandlinger, men at det var et feiltrinn av Obama å ha prøvd i første omgang.
Israel hadde vunnet fram på alle punkter, palestinerne hadde tapt. En to-stats-løsning med et Israel og Palestina side om side var fjernere enn noen sinne, en egen palestinsk stat like så. Mens konflikten mellom Israel og palestinerne ble verre og palestinernes territorium stadig mindre, vendte Obama oppmerksomheten helt bort fra Midtøsten. USAs president hadde annet å gjøre enn å bidra til en amerikansk politikk som trolig ville koste ham stillingen i Det hvite hus.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Tar pengene og våpnene, overser rådene
Hva vil Obama gjøre i sin andre presidentperiode? Vil han på nytt ta fatt på den fastlåste konflikten mellom Israel og palestinerne? Han skal ikke lenger gjenvelges. Gir dette ham et større handlingsrom? Kanskje. Men alle hindringene som ødela for Obamas fredsoffensiv i hans første periode, er fremdeles til stede. Dessuten ryktes det i Jerusalem at Obama har et så dårlig forhold til statsminister Netanyahu at han ikke en gang til vil prøve seg på en ny fredsoffensiv.
Som amerikansk president har Obama fortsatt store muskler. Han kan bruke «pengene og våpnene» og sette dem som betingelse for at Israel skal endre sin politikk. Men vil han gjøre det? Vil Obama prøve seg på nytt? Og hva vil israelerne da gjøre?
Israels tidligere forsvarsminister Moshe Dayan oppsummerte hvordan han og Israels tidligere statsminister Golda Meir så på forholdet til USA på følgende måte: «USA gir oss våpen, penger og råd. Vi tar imot våpnene, vi tar imot pengene, og vi overser rådene».
Det er lite som tyder på at denne holdningen har endret seg nevneverdig i Israel etter at Obama nå tar fatt på sin andre presidentperiode i Det hvite hus.
