For ett år siden, etter at kamphandlingene endelig stilnet, kom deler av norsk presse, hovedsakelig NRK, med en viktig innrømmelse: Deres dekning av konflikten sommeren 2014 mellom Israel og Hamas hadde vært ubalansert.
Kringkastingsrådet kritiserte NRK blant annet for mangelfull bakgrunnsinfo og kontekst, at dekningen i for liten grad «satte kritisk søkelys på Hamas’ rolle», og at man ikke var god nok til «å skille propaganda fra dokumenterbar informasjon». Kringkastingssjefen rådet NRK til å «bli enda flinkere på å skille mellom reportasje og kommentar»
Dessverre så virker det i dag, ett år senere, som om konklusjonen og rådene fra i fjor har blitt glemt og at lite er lært. Et betydelig antall artikler, ledere og kronikker har den siste tiden blitt publisert for å markere at det er ett år siden operasjonen «Protective Edge» begynte. Det nesten alle hadde til felles var den samme profesjonelle svikt som også var til stede ved fjorårets dekning, nemlig en ensidig og ukritisk tilnærming.
Nevner ikke israelernes lidelser
Oppslagene henviste nesten utelukkende til palestinernes lidelser, uten å engang nevne lidelsene til titusenvis av israelere traumatiserte etter daglige rakettangrep. Det var fullstendig fravær av sammenheng, ingen årsak og virkning – som om Israel brukte ild uten grunn, og ikke i legitimt selvforsvar.
Et problem med dekningen er unnlatelse av essensiell informasjon. I en reportasjesak fra Dagbladet om dagens situasjon i Gaza, kan man i «faktaboksen» lese at «I fjor sommer ble Gaza bombet i 50 dager, av israelske fly». Det at Israel ble angrepet av flere tusen rakett- og granatangrep fra Gaza nevnes ikke.
Jeg reagerer også på det jeg oppfatter som løgnaktige fremstillinger. Et eksempel er en lederartikkel i Aftenposten som gir Israel skylden for manglende gjenoppbygging av Gaza ved å ikke la varene komme inn. Dette er feil. Mer korrekt var FNs generalsekretær Ban Ki-moon, som nylig uttalte at den nåværende situasjonen i Gaza er både Hamas og Fatah direkte ansvarlig for.
Manglende profesjonalitet
«Serry-mekanismen» (oppkalt etter tidligere FN-utsending og den nederlandske diplomaten Robert Serry) skal gjøre det mulig å utføre gjenoppbygging på Gaza. Avtalen skal sørge for at produkter som kan brukes til flere formål – som sement – faktisk blir brukt til å bygge hus og skoler, ikke til angrepstuneller inn til Israel.
Serry, UNRWA og FNs generalsekretær har nylig innrømmet at Israel samarbeider godt, men at hovedutfordringene er mangelen på interesse for gjenoppbygging hos de palestinske myndigheter, i tillegg til det dårlige forholdet mellom PA og Hamas. Et annet hinder er at pengene som ble lovet fra giverlandene, hovedsakelig fra de arabiske landene, ikke har kommet frem dit de skal.
Imidlertid er Israel det eneste landet som faktisk gjør en innsats for å gjenoppbygge Gaza ved å la rundt 800 lastebiler, lastet med blant annet byggevarer, krysse grensen til Gaza hver dag. Det tilsvarer mer enn 1,6 millioner tonn gods i løpet av det siste året.
Ukritisk dekning
En annen innvending er redaktøransvaret når det gjelder kronikker, kommentarer og andre ytringer. Altfor ofte får ekstreme og usanne ytringer fra lesere, aktivister og «upartiske» eksperter ukritisk spalteplass i norske aviser. I et innlegg i Dagbladet ble det hevdet at Israel «myrdet» palestinere på Gaza under krigen forrige sommer. I en krig blir ikke folk myrdet, de blir drept.
Et annet beklagelig eksempel på manglende profesjonalitet er kronikken i Aftenposten 9. juli der Awais Aslam hevder at palestinske «søstre og mødre ble voldtatt» av israelske soldater.
Forfatteren interesserer meg ikke, siden ekstreme meninger dessverre er en del av menneskets natur. Min klage er rettet mot redaktørene, i dette tilfellet i Aftenposten, som gir plass til slike blodige bakvaskelser og løgner.
Med andre ord: Altfor ofte har norske medier krysset grensen mellom journalistikk og aktivisme. Hvor er de ansvarlige redaktører, forpliktet til å beskytte grunnleggende journalistiske kriterier?
Dekningen er uforholdsmessig
Dekningen av situasjonen i Gaza er uforholdsmessig og besettende, spesielt når man vurderer de virkelige dimensjonene av problemet: Hver råtne tomat i en kurv på et marked i Gaza blir et nærbilde som symboliserer den lokale lidelse og den israelske ondskap.
Ikke misforstå meg – hver menneskelig lidelse bør tas på alvor, og folk i Gaza har lidd betydelig etter krigen i fjor sommer. Men samtidig: Rundt om i hele den arabisk-muslimske verden og i verden for øvrig, skjer det forferdelige grusomheter og massedrap hver dag. Disse får betydelig mindre oppmerksomhet i media.
I løpet av de siste ni årene har UNHRC i Genève fordømt Israel 62 ganger. Til sammenligning har de gitt 55 fordømmelser til resten av verden til sammen. Ett år etter «Protective Edge» virker det som om store deler av norsk presse lider av det samme besatte og uforholdsmessige syndromet.
Les også:
