I Aftonbladet skriver Ehsan Fadakar onsdag i kraftige ordelag om Norge og nordmenn i kommentaren «Norge är ett själviskt land som behandlar de fattigaste som djur».
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Noen er helt på sin plass – man skal ikke kritisere politikken til et land med generelle merkelapper på folket som bor der. De fleste er avvisende.
Usmakelig form
Noen er opptatt av å vise hvordan eksemplene Fadakar bruker er basert på feil eller misforståelser. Men hva viser egentlig Fadakars kommentar oss om det nye bildet av Norge?
Det heter seg at debattklimaet i Sverige er røffere enn i Norge. Et eksempel på dette gir Fadakar selv – at Nûjen ble sensurert her til lands under sin tirade mot Frp på Skavlan, mens det fikk gå i Sverige. Samtidig ville ikke mange av kommentarene som publiseres i Norges største aviser om innvandrere blitt publisert i Sverige.
I kommentaren til Fadakar går det over stokk og stein, også etter svensk målestokk. At Frp for eksempel benytter seg av “Breivik-retorikk” stemmer rett og slett ikke, og debatten om 22. juli er for viktig til å føres med denne tonen.
Hvordan oppfattes vi?
Men usmakelig form til tross – hva bør vi ta med oss fra teksten?
Her skal dere få enda en generell karakterisering av nordmenn som folk: Vi går helt av skaftet når noen i «utlandet» nevner oss. Men vi er ikke vant til at det er negativt. Som regel handler det om fredsarbeid, idrettsprestasjoner og internasjonale rangeringer vi leder på.
Stemmer egentlig vår oppfattelse av vårt utadrettede image med vårt egentlige image? Mye kan tyde på at det er en viss uoverensstemmelse mellom hvordan vi oppfatter oss og hvordan omverdenen oppfatter oss.
Hva med godhets-Norge?
Ett av de faktum som absolutt ikke kan bestrides i Fadakars tekst er at Frp nå sitter i regjering. Partiet kan ikke sammenlignes med Sverigedemokraterna, og Norge er ikke noe større problem med høyreekstremisme enn våre naboland.
Allikevel favner Frp om en viss gruppe velgerne med sin retorikk om «snikislamisering». Ute i Europa undrer de seg. På ganske kort tid har bildet av Norge i våre naboland endret seg.
I verdens rikeste land står oljekranene på vidt gap. Vi tar ikke imot flyktninger fra det mest herjede krigsområdet. Vi diskuterer hvilke forbud vi kan møte Europas fattigste med. Hva skjedde med godhets-Norge?
Kutter i hjelpen
Det finnes få målestokker for godhet, men det kan være verdt å merke seg hvordan Norge forholder seg til vår tids verste humanitære katastrofe i Syria. Mens både Sverige og Danmark åpner for at asylsøkere fra Syria kan få automatisk asyl, har Norge så langt tatt imot 2 hele kvoteflyktninger.
I den rødgrønne regjeringens aller siste forslag til statsbudsjett ble det lagt opp til en tilleggskvote på 1000 flyktninger fra Syria. Denne kuttes nå til 500.
Når det kommer til omsorg for dem som har det aller verst har Norge havnet i bakleksa. Situasjonen er både pinlig og alvorlig. Har vi gjort alt vi kunne for å være verdenssamfunnets fredsklippe i denne grusomme situasjonen?
På hjemmebane
Nærmere her hjemme har situasjonen til romfolk vært aktuell de siste somrene. Europas fattigste er et europeisk problem som må løses på europeisk nivå, mener mange her hjemme, for eksempel Oslos sosialbyråd Anniken Hauglie.
Med dette forstår vi at vi er unntatt ansvar. Norge er jo ikke Europa! Men sannheten er at romfolk som er i Norge fullt lovlig mangler de aller mest grunnleggende rettigheter. Barn blir holdt borte fra skolen, mennesker legger seg sultne, har ikke toaletter eller tilgang på rent vann og lista kunne fortsatt i det evige.
Dette er nøyaktig de problemene vi betaler penger for å løse på andre kontinenter, men ikke vil ta i med ildtang så fort de er i vår egen bakhage.
Mye vil ha mer
Fadakar siterer Åsne Seierstad på at den norske folkesjela handler om at mye vil ha mer. Folkesjel er et uttrykk som beskriver svært lite, men man trenger ikke være noen særlig sterk analytiker for å finne et av verdens fremste eksempler på «mye vil ha mer» her hjemme.
Vi har tjent oss søkkrike på olje. Så rike at gjennomsnittsfamilien lever i en luksus brorparten av verden ikke kunne ha forestilt seg i sine villeste drømmer. Allikevel står oljekranene på for fullt, på tross av vår kunnskap om at oljen truer selve eksistensgrunnlaget vårt. Vi klarer ikke stoppe, vi vil ha mer.
At det samme partiet som midt i valgkampen la fram den interne rapporten «Tiltak for en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring» nå sitter i regjering, skammer jeg meg over. Det må være lov å si.
Hvordan reagere?
Så hva om vi møtte denne kritikk annerledes? Hva om vi brukte denne muligheten til å se oss selv i speilet og spørre «er vi fornøyd»? Har vi gjort alt vi kunne? Er det virkelig vi som burde tjene penger på fossil energi i 2013?
Hvis vi ønsker at det Fadakar skriver er feil, hjelper det ikke å massetvitre om hvor dum han er.
Vi bør gå sammen og motbevise ham ved handling. Ved å hjelpe Syrias utpinte folk. Ved å behandle alle mennesker, også de fattige omreisende, med respekt. Ved å slutte å leve godt på å ødelegge livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner.
Det er den beste måten å sikre omdømmet vårt.
