Jeg har bodd i Norge i 25 år. Aldri før har jeg følt meg så uvelkommen som det jeg gjør nå. Det som skremmer meg som voksen, er at rasismen og ekstremismen ikke lenger bare skjer mellom voksne, men at også barn har begynt å oppleve hatet.
Selvsagt forstår jeg at dagens situasjon, med terroren som skjer i islams navn, er hovedgrunnen til den ekstreme utviklingen. Jeg forstår også at frykten når det kommer flere og flere muslimer til landet i takt med flyktningstrømmen vi nå opplever. Men jeg forstår ikke hvorfor denne frykten skal tas ut over barn.
Da jeg var barn selv, kunne min mor fortelle om flere episoder hun opplevde, fordi hun brukte hijab i et samfunn hvor dette var uvanlig. Men som barn opplevde jeg ingen rasisme selv. Min datter er seks år gammel. Hun har allerede opplevd to episoder, som hun ikke klarer å glemme.
Hva forteller man barna? Hvordan forklarer man dette hatet? Hvordan forklarer man dem at de er like norske som andre barn, selv om de ser annerledes ut, og selv om de har de foreldrene de har?
Angrepet på T-banestasjonen
En ukjent kvinne fortalte min datter at hun kom til å bli oppdratt til å bli en terrorist da hun var bare to år gammel. Da hun var fem år gammel kastet en forbipasserende mann en tomflaske i hodet hennes og skrek «jævla utlending» en gang vi ventet på T-banen på Helsfyr stasjon. En kvinne jeg kjenner opplevde en gang å bli slått og sparket av en rasistisk mann, og det foran sønnen sin.
De mest vanlige formene for rasisme er lite synlige i Norge, og de kommer sjelden frem i mediene, dessverre. Men skal vi, som voksne, akseptere at barn opplever rasisme som en naturlig del av oppveksten?
Vi oppfordres til å anmelde slike episoder, og lover er klar på at rasisme ikke er akseptabelt. Allikevel opplever de fleste at saken blir henlagt, og gir opp å anmelde når de blir utsatt for rasisme igjen. Dette fører til at man finner seg i ting som egentlig er uakseptabelt. Hva en voksen aksepterer for seg selv er en ting. At barn opplever rasisme er en helt annen sak.
Et mindre tolerant Norge
Jeg kom hit som femåring, og føler at jeg ikke passer noen andre steder enn i Norge – det er her jeg har vokst opp, og det er her jeg kommer til å dø. Heldigvis fikk jeg oppleve Norge på sitt beste, med folk som tok meg imot med åpne armer. Min datter er født her, og hører også til her, men hun vokser dessverre ikke opp i det samme Norge som jeg vokste opp i.
Dette er ikke lenger et Norge som ser på alle som like mye verdt. Dette er ikke lenger et Norge som aksepterer oss som ser annerledes ut, og som har en annen tro. Denne utviklingen skjer utrolig rakst, og som mor gjør dette meg bekymret. Det skal ikke være en del av et barns oppvekst å føle seg uvelkommen i sitt eget land. Det skal heller ikke være en del av foreldrerollen å måtte forklare barn hvorfor de opplever rasisme.
Foreldre er levende helter i barns øyne. Å se at egne foreldre ikke er ønsket i et land de ser på som sitt eget setter dype spor, for alltid. Jeg håper ingen barn opplever å måtte beskytte sine foreldre mot rasisme, for det er ikke deres jobb.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
En bedre fremtid for alle
Jeg har selv blitt fortalt at jeg måse til helvete å reise tilbake dit jeg kom fra, at muslimer ikke har noe her å gjøre, og at jeg ikke er norsk, uansett hvor mye jeg prøver. En eldre nabo fortalte meg nylig at han legger merke til at det blir stadig flere og flere utlendinger her på Ellingsrud i Oslo, og at dette gjør ham redd. Jeg blir stadig spurt hvorfor jeg ikke respekterer Norge nok til å legge fra meg hijaben, og at den jævla kulturen min gjør meg så undertrykt at det er synd på meg. Jeg har tidligere blitt nektet jobb på grunn av hijaben min, og det opplever flere av mine venninner også.
Mitt ønske og bønn for fremtiden, er at barn skal føle seg tryggere og mer akseptert og likestilt med alle andre. De skal føle at Norge er like mye deres hjem, som det er for andre. De skal føle at det er trygt å være ute blant folk, selv om de ikke har blondt hår og blå øyne.
Mitt ønske og bønn for fremtiden, er at Norge igjen skal gå tilbake til å bli landet slik jeg kjenner det, slik at min datter kan få vokse opp på samme måte.
