Det er ventet nærmere en million tilskuere til kvinnenes fotball-VM i Canada. Det vil være ny publikumsrekord, og bare til åpningskampen er det solgt 42 tusen billetter. Interessen er ikke unik – den representerer en trend verden over. Vennskapskampen England – Tyskland på Wembley i fjor hadde over 45000 tilskuere. Sverige-EM for to år siden var en folkefest – oppslutningen ville overrasket enhver nordmann. De store svenske avisene hadde glansede innstikk med «Alt om EM!» Svensk media sørga for at ingen ”missade fotbollsfesten”.
Norges siste kamp på hjemmebane før VM huset fattige 553 tilskuere. Tross NRKs positive satsing rundt VM-kampene, er nettsider og aviser pinlig tomme for stoff. Jeg skulle gjerne sett et glanset magasin om fotballfesten i Aftenposten til helga, men tror det forblir en drøm.
Prestasjonsmessig holder Norge fortsatt stand internasjonalt. Vi ligger i tillegg foran flere av disse landene når det kommer til antall spillere – relativt sett. Fotball er vår største jenteidrett. Hvorfor er en liknende interesse fra publikum og media likevel utenkelig i Norge i dag? Det er på tide å knuse noen myter. Vi må slutte å snakke om dette på en usann og diskriminerende måte.
Myte 1. Kvinnene er for dårlige til at folk gidder å se på.
Denne myten lar seg effektivt tilbakevise av interessen internasjonalt. Norge er som sagt ikke langt tilbake prestasjonsmessig for de landene som opplever en voldsom publikumsinteresse. Look to Sweden. Da Norge tok sølv i EM-finalen for to år siden, hadde drøye 41000 publikummere møtt opp. Gatene var fulle av svenske drakter – fan zones tok imot tusenvis av mennesker som ville se kamper på storskjerm.
Myte 2. Kvinnene vil alltid være dårligere enn herrene.
Denne henger sammen med myte 1. For det første er det altså ikke slik at publikumsinteressen nødvendigvis øker med prestasjonene. For det andre er det idioti å sammenlikne to felt der pengene er så skjevt fordelt. Det blir som å sammenlikne velferdsstaten i Norge og Angola. Norges kvinnelandslag har til nå bestått av studenter, lærere, ingeniører og jurister.
I Toppserien er gjennomsnittsalderen lav, blant annet fordi det er vanskelig å kombinere det å være toppspiller med det å være jurist. Det lar seg i alle fall ikke gjøre å være bare toppspiller. De fleste spillerne mottar en slags symbolsk sosialhjelpsaktig sum for innsatsen i klubbene–som likevel er blant Europas beste. Norges Ingrid Hjelmseth er regnet for å være blant verdens beste keepere. Hun jobber fulltid som ingeniør.
Hvorfor kvinnene ikke er så gode som mennene? Spørsmålet er hvor god John Arne Riise hadde blitt dersom han hadde jobba fulltid som advokat ved siden av. Eller dersom Møller Dæhli måtte lese til sykepleiereksamen mellom treningene.
LES: Damene får kun 2,5 millioner for VM-trofeet
Myte 3. Jentene er dårligere allerede fra barnsben av
Finn to lag født i 2007–ett med jenter og ett med gutter. Sannsynligvis vil guttene vinne. Hvorfor kan jeg si det? Tja–det handler i alle fall ikke om en medfødt eller biologisk fysikk. Guttene er verken sterkere eller raskere i den alderen. Så hva handler det om da?
Generelt sett oppdrar kulturen vår gutter til å bråke mer, hoppe mer, være mer voldsomme og utagerende. Dette har selvsagt både positive og negative sider–for begge kjønn. Når det kommer til fotball er det derimot litt mer ensidig. Det er enklere å sparke ball i barnehagen i joggebukse og joggesko, enn i skjørt og sandaler. Har du englevinger og tyllskjørt, blir det vanskeligere å score mål. Mens guttene finner identifikasjon og forbilder i fantasifigurer som Spiderman og Batman, kommer jentene trippende med en rosa bok om Disney Princess.
Spiderman eller Askepott? Det bør ikke overraske hvem som lettest utfører sklitakling og stupheading. Den jentekulturen vi legger opp til lar seg vanskelig kombinere med prestasjoner på fotballbanen.
Myte 4. Interessen må komme før pengene.
Nei. Den lave publikumsoppslutningen rundt kvinnefotball i Norge handler ikke om lave prestasjoner. Norge har i en årrekke vært spillemessig helt i toppen internasjonalt. Nå er vi i ferd med å havne i bakevja. Landene både foran og bak oss på FIFA-rankingen putter masse penger i mesterskap, lag og spillere.
Sponsorene kommer og interessen øker. I Frankfurt er byens trikker drapert med spillerplakater når FFC Frankfurt spiller kamp.
I Sverige går menn rundt i gatene med Lotta Schelin-drakt før landskamp. Det er forbund og land og medier som har turt å satse på denne enormt populære idretten. Og prestasjonene øker selvsagt ytterligere.
Jeg blir ikke overrasket dersom Norge etter VM havner enda lenger nede på rankingen vi en gang toppet. For i Norge er både penger og holdninger på et diskriminerende lavt nivå.
