Hopp til innhold
Kronikk

Nordmenns manglende etikette

Når i all verden ble høflighet en belastning? Nordmenn må slutte å strekke seg over bordet etter salt og begynne å se sidemannen i øynene.

Middag

Dette fenomenet kalles 'the Norwegian arm' – når nordmenn lener seg over hele bordet for å forsyne seg og stikker armen opp i de andres måltid. Istedenfor å spørre om de kan sende saltet.

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Kai Hanno Schwind forsvarer europeisk muggenhet framfor amerikansk høflighet i sin kronikk 27. mars. Han om det. Mulig han forsøker å innynde seg hos mutte nordmenn og er redd for å bli utstøtt hvis han lar noen bemerkninger falle om vår totale mangel på etikette. Som norsk student, for tiden bosatt i USA, er jeg, derimot, ikke redd for å fortelle nordmenn en ting eller to.

En drøy måned inn i mitt opphold her, leser jeg debattinnlegget til Emily Mason og kjenner meg umiddelbart igjen. Det er jo en kjent sak at hvis man tilbringer en tid i utlandet får man et fornyet perspektiv på sitt eget land (Her med nordmenn i Syden som eneste flammende unntak). Da jeg først ankom USA var det verken skyskrapere eller de breie veiene som imponerte meg; det var vennligheten og anerkjennelsen. Når man passerer folk på gata, møter de deg med et smil, et nikk eller et hei, selv om de ikke kjenner deg. Det er verken underlig eller støtende å henvende seg til en fremmed for å spørre om noe.

Fordums bygdementalitet

Når man går inn i en forretning eller kafé spør ekspeditøren alltid «hvordan går det?» og innleder dermed litt hyggelig småprat. Spør man om veien, blir de glade over å kunne hjelpe, følger deg et stykke på veien og forklarer omstendelig resten av ruta. De første gangene jeg møtte noen som sa «hopp inn i bilen, jeg kjører deg dit», var jeg overbevist om at de skulle voldta meg. Nå forstår jeg jo at de ikke har noen baktanker, men bare har en naturlig vennlig væremåte. Etter min lille stund her har jeg innsett at det ikke er amerikanerne det er noe rart med; det er nordmenn som fullstendig mangler alminnelig høflighet!

LES OGSÅ: Emily får støtte av ny internasjonal rapport

Schwind spør: «Hvor mye angloamerikansk høflighet og small talk kan man egentlig tåle?» Jeg spør: Når i all verden blei høflighet en belastning? Er det så fryktelig å bli møtt med anerkjennelse og respekt?

Det er som vi går i byens gater med en fordums bygdementalitet, der alle man ikke kjenner er framandkarar man ikke vil vedkjenne seg.

Kristian Arntzen, student

Men én ting gir jeg han rett i, og det er når han skriver at nordmenn mangler urbanitet! Vi har ingen kultur for å leve i byer. Det er som vi går i byens gater med en fordums bygdementalitet, der alle man ikke kjenner er framandkarar man ikke vil vedkjenne seg. Det som er fremmed er uønska og det virker som mange tror at det å unngå blikkontakt gjør at de på en absurd måte skal forsvinne.

Hulemannspråk

Mange hevder at nordmenn ikke snakker til hverandre for å «ikke være til bry». Men det er jo nettopp det man er når man sitter innerst ved vindusplassen i en buss og skal av. Vi har alle vært der: vedkommende skal av, men sier jo ikke et fordømt ord! Han bare vrir seg i setet, rasler med posene, slenger hodet vegg imellom for å signalisere at han skal av, i stedet for å rolig fortelle sidemannen «unnskyld, jeg skal av her», slik at man kan reise seg, tre til side, slippe den travle mannen forbi og si «ha en fin dag!» Men neida, i stedet stanger han heller inn i fanget ditt og forventer at du til slutt resignerer for et pre-verbalt hulemannspråk. Hva er dette her for en kultur liksom?

Hva er dette her for en kultur liksom?

Kristian Arntzen, student

En britisk kompis fortalte meg en gang at briter som har bodd i Norge og kjenner til norsk kultur har et uttrykk seg imellom de kaller for «the Norwegian arm». Dette er fenomenet der sultne nordmenn ikke ber om noen kan sende ham saltet eller potetene under et måltid, men bare strekker seg så langt han kan og forsyner seg. Hvordan kan noen tro at det å strekke seg over hele bordet etter salt ikke skal bry andre? Hvem liker å plutselig få en arm tvers over tallerkenen uten forvarsel idet du er i ferd med å innta maten din?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Sjenanse er ingen unnskyldning

Jeg vil gjerne komme med en oppfordring: Bytt ut antidepressiva med small talk. Det er ikke flaut å snakke med fremmede, det er hyggelig og får hverdagen til å gli lettere. Det som er rart og ofte bare direkte frekt, er å ikke se på hverandre når man så åpenbart er i en situasjon der man ikke kan unngå hverandres nærvær. Neste gang du står i heisen med en annen fremmed, kan du ikke i det minste si et lite «hei» og ikke bare late som han ikke er der?

Du er ikke sjenert, du er en blauting som må begynne å ta din del av ansvaret for den sosiale interaksjonen.

Kristian Arntzen, student

Det handler ikke om at du skal ligge i skje med vedkommende, det dreier seg om å være litt høflig! Nå er det sikkert noen der ute som tenker at de er altfor sjenerte til å skulle ta initiativet til den slags, men det å være sjenert er ingen unnskyldning. Jeg kan ikke fatte hvordan det å være sjenert skulle legitimere det å unndra seg fra alminnelig folkeskikk. Man hilser på folk og ser dem i øynene, sånn er det bare! Du er ikke sjenert, du er en blauting som må begynne å ta din del av ansvaret for den sosiale interaksjonen.