Norden, mitt Norden

For fem år siden foreslo jeg at de fem nordiske landene skulle danne en forbundsstat. Det ville være det klokeste for oss på 20-30 års sikt.

Om vi gjorde det, ville vi ha en befolkning på rundt 25 millioner mennesker. Vi ville vært en av verdens 10–12 største økonomier. Som medlem av G20 ville vi få reell innflytelse over klimaspørsmål og økonomisk politikk. Nordisk næringsliv ville fått en langt sterkere hjemmebase, samtidig som ungdommene våre ville fått en langt mer spennende arbeidsmarked enn idag.

I internasjonale sammenhenger fremhever de nordiske landene sitt eget fredelige og fremgangsrike samarbeid. Men man kan også snu på forestillingen.

Andre steder i Europa har lignende områder med felles kultur og språk for lengst dannet land og stater: England og Frankrike i den tidlige middelalder, Spania på 1400-tallet, Storbritannia på 1600-tallet, Tyskland og Italia på 1800-tallet. Det er kun de fem nordiske landene som sta har holdt seg hver for seg.

Norden på sidelinjen

Siden hanseatenes tid har stormakterne gjort sitt beste for å skille oss. Et delt Norden gjør det lettere for utenforstående å beherske Nordsjøen og Østersjøen. Men nå lar stormakterne Norden være i fred. For første gang på 600 år kan landene overveie spørsmålet om samling i ro og mak.

Siden finanskrisen i 2007–2008 har det internasjonale samarbeidet fått en sterk økning i sin betydning. Problemet er at G20 setter de nordiske landene på sidelinjen. Det taper både Norden og verden på. De nordiske landene er mer frihandelsvennlige enn noe G20-medlem. De har også vært forberedt på å gjøre mer på miljøområdet. Når de fortsatt er splittet, gir de ikke sine synspunkter taletid i verdens viktigste styringsorganer. Som forbundsstat ville Norden være en selvsagt og konstruktiv deltaker.

SE i nett-TV: Dokumentarserien Nordens historie

Større vekst

Men det handler også om de nordiske landenes egne økonomier. En felles økonomi med 25 millioner innbyggere er langt mer slagkraftig og fruktbar enn fem økonomier på 10 + 5 + 5 + 5 + 0,5 millioner innbyggere. Med mer felles lover; et aktivt, felles arbeidsmarked og en sammenhengende forskningspolitikk kunne Nordens vekstpotensial bli betraktelig større enn med dagens splittelse.

Forbundsstaten Norden ville vært mindre økonomisk sårbar enn de fem landene hver for seg. De små landene er totalt avhengig av enkelte varer, bransjer eller markeder. Konjunktursvingningene blir mindre om man ser på Norden som en helhet.

Forbundsstaten Norden ville bli et USA i miniatyr. Jo mer vi føler oss hjemme i hverandres land jo mer effektivt kan medborgerne parere konjunkturene gjennom å flytte dit arbeidskraften trengs.

Godt samarbeid er ikke nok

Ja ja, men det holder vel med et bedre samarbeid mellom de nordiske landene? Det er innvendingen man ofte hører. Men det gjør det ikke.

«Bedre samarbeid» er vesensforskjellig fra «forbundsstat». I samarbeid forhandles hvert prosjekt for seg. Om ikke alle fem land ser tilstrekkelige fordeler blir forslaget ikke realisert. Slik har det vært med mange glimrende forslag gjennom årene. Om et «bedre samarbeid» blir framtidens svar, er risikoen stor for at Norden vil gli enda mer fra hverandre.

I en forbundsstat, derimot, kommer det hele tiden nye spørsmål å håndtere. Da kan hver og en av medlemmene la avgiftene den ene dagen muliggjøre framgangen dagen etter. En felles føderasjon skaper helt andre rammer og forutsetninger for avtalene enn et løsere samarbeid.

Se til Sveits

Det nordiske samarbeid kan også gå betydelig lenger enn det europeiske. De felles vurderinger i Norden legger grunnlaget for samarbeid om lover, velferdsordninger og skattelegging. Det ville ta generasjoner å få den samme typen overenskomst igjennom i EU.

Men hvordan ville en slik forbundsstat se ut? I Nordisk råds årbok 2010 utviklet jeg et forslag der jeg hadde Sveits som et mulig forbilde. Forbundet skulle kun ha de fullmakter som medlemmene uttrykkelig gir det. Utenriks- og sikkerhetspolitikk ville høre til her, og det samme ville den økonomiske politikken.

Alt annet skulle hvert enkelt land bestemme. Ingen skulle gi fra seg mer enn det som de blir enige om for å løse de felles oppgavene. Etter hvert skulle vi sikkert finne mer å gjøre sammen. Men hvert land ville få ha siste ord i spørsmålet om bruken av sine egne ressurser, slik de sveitsiske kantoner har i dag. Oljefondet ville fortsatt være Norges eget.

Bevarer landenes særtrekk

At politikken samordnes er ikke det samme som at den helt og holdent besluttes for forbundet som en helhet. Hvert lands egenart er en kulturarv som man må beskytte og hegne om.

De nordiske landene har en sterk tradisjon for lokalt selvstyre, med kommunene og amt/fylker/landsting som ansvarlig for mange viktige oppgaver, særlig på det sosialpolitiiske området, med et nasjonalt nivå som sørger for likestillingen mellom regionene. På samme vis kunne forbundsstaten Norden fungere, som en arena for lik fordeling og samvirke uten alltid å bruke tvangsvedtak for å komme seg videre.

Utforsk mulighetene

Forbundsstaten trenger en grunnlov, en lovgivende forsamling og en regjering. Hvordan de skal se ut må medlemmene komme sammen om i fellesskap. Det kommer sikkert til å bli en lang prosess – fram mot år 2030 eller 2040?

Å reise spørsmålet om EU og NATO allerede nå er derfor ganske fåfengt. Hvem vet hvordan verden kommer til å se ut når prosessen er ferdig?

Forbundsstaten Norden er en verdifull mulighet å utforske. Det er ikke sikkert den kommer til å bli en realiet. Men det ville være svært uklokt å ikke grundig overveie hva den kunne innebære. Da har vi den muligheten å gripe til, dersom omverdenen vår skulle gjøre det nødvendig.