Nok en gang har russisk politikk vekket harme i Norge. Drapet på opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov føyer seg inn i rekken av sjokkerende hendelser i vårt naboland, og vi kan ikke annet enn å sperre opp øynene gang etter gang. Brutaliteten i det politiske livet i Russland fortsetter (heldigvis!) å engasjere og provosere både i Norge og andre steder. Indignasjonen går hånd i hånd med en tro på at det kan komme noe godt ut av det hele: Denne gangen må da Russlands befolkning våkne opp og ta skjea i egen hånd!?
Det var også slike forhåpninger tidligere statsminister i Russland, Mikhail Kasjanov, luftet i et intervju med NRK nylig. «Før trodde folk at de kunne sitte rolig på kjøkkenet og diskuterer problemene i landet innenfor familien. Nå forstår de at de må våkne, at de må tenke over hva som skjer i det russiske samfunnet», kommenterte politikeren som nå har blitt en del av opposisjonen.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
Politiske drap er vanlig
Det finnes flere grunner til at slike forhåpninger kan bli gjort til skamme. Selv om drapet på en av Russlands mest ruvende opposisjonsfigurer vekker oppsikt også i Russland, er det dessverre ikke så spesielt som vi kunne like å tro. En rekke opposisjonsfigurer har allerede måttet bøte med livet i saker som ligner politiske bestillingsdrap.
Drapene på avhopperen Aleksander Litvinenko i 2006, og likvideringen av journalisten Anna Politkovskaj samme år, er bare et par kjente eksempler fra en lengre liste. Dertil kommer for eksempel Magnitsky-affæren. Heller ikke drap på tidligere Duma-representanter er noe nytt. Det er bare få år siden politikeren Ruslan Jamadajev ble drept, selv om han hadde aldri så gode kontakter i Kreml. Kort sagt er politiske drap sørgelig vanlig i Russland.
Det kan innvendes at Nemtsov-drapet står i særstilling. Mobiliseringen til sørgemarsjen i helga viser dette. Men spørsmålet er likevel om det er unikt nok.
Blir skremt
Derfor er Kasjanov sannsynligvis i overkant optimistisk når han tror dette vil få den politiske diskusjonen ut av kjøkkenet, der den har levd i beste velgående gjennom mange harde tider. For den enkelte gir det vel så god grunn til nettopp det motsatte – å holde seg hjemme. Om noen få blir provosert nok til å delta i en opposisjonsbevegelse, vil flertallet snarere bli skremt til å holde seg langt unna den typen aktiviteter Nemtsov bedrev.
Om avsløringer om korrupsjon, kritikk av myndighetene og motstand mot de nasjonalistiske strømningene i landet er nok til å bli skutt på åpen gate, vil det mest nærliggende for folk flest være å skygge unna alt som lukter av offentlig kritikk. For å svare på Kasjanovs påstand: For hver som kommer ut av kjøkkenet, går én eller flere inn. Dette har vært dynamikken mellom aktivister og myndigheter i Russland i årevis. Risikoen for å havne i et fiendeforhold til landets styrende eliter er for innbyggerne flest ikke verdt bryet. Dette er tross alt landet hvor de bor og har jobben og familien sin.
Det skal mye desperasjon til for å igangsette revolusjonslignende tilstander i Russland. Landet gir opphav til stadig nye skandaler, og det er vanskelig å spå hvor mye begeret egentlig kan romme før det renner over. Men det er lite som tyder på at det skal renne over nå. For de fleste er undertrykkingen av relativt marginale grupper opposisjonelle og motkulturelle ikke tilstrekkelig relevant til å risikere liv og lemmer. På den måten er nok fortsatt økonomisk nedgang på sikt en større trussel for regimet enn tumulter i kjølvannet av Nemtsov-drapet.
Ikke et radikalt skille
En annen populær påstand er at drapet på Nemtsov innebærer et «point of no return» for det autoritære regimet i Russland og for Putin selv. Fra nå av, hevdes det, blir det umulig å skape en fredelig overgang til mer demokrati og frihet innenfor dagens system. Eksil-aktivisten, sjakkspilleren, og politikeren Garry Kasparov har for eksempel luftet sånne tanker. Mark Galeotti, som er både professor ved New York University og en velkjent Russland-kommentator, påstår ikke bare at drapet markerer starten på en ny æra for russisk politikk, men at den dessuten innleder en ny æra for oss som observatører.
Øyeblikkets harme er sterk og forståelig. Men allerede noen dager etter begravelsen tar hverdagen over. Om vi skal dømme etter kommentatorenes påstander, går vi stadig inn i nye æraer. For Russlands vedkommende blir det utbasunert nye æraer hver gang myndighetene tøyer strikken for hva vi trodde var politisk mulig i landet – det vil si nesten hver måned det siste året.
LES OGSÅ: Verden sett fra Russland
Det er lite som tyder på at framtidens historikere vil skille radikalt mellom tiden før og etter Nemtsov ble drept. At skandaler vedrørende undertrykking av opposisjonelle fyller avisene igjen og igjen er nettopp en illustrasjon på hvordan den ene skandalen drukner i den andre. Mordet på Boris Nemtsov er derfor neppe noe vendepunkt på den ene eller andre måten. Det er først og fremst en bekreftelse på at Russland er i alvorlig trøbbel – noe vi allerede har hatt mistanke om en stund.
