Oppdragelseslitteratur, en av de frodigste sjangrene den vestlige litteratur har sett, gjør oss vinglete og usikre som foreldre. Den eneste typen oppdragelse vi greier å praktisere konsekvent over mange år er den vi selv vokste opp med, kombinert med vår voksne fornuft.
Vi trenger likevel alltid råd. Da dr. Benjamin Spock skrev «Barnet» (1946), håndboka hvis salgstall kun overgås av Bibelen, var hans univers annerledes enn vårt, men de grunnleggende psykologiske mekanismene i oss og unger er de samme. De må vi kjenne til. Vingler vi, blir ungene usikre og grenseutprøvende.
Ytterpunktene
Vi kan lett ende på den ene av to klassiske ytterpunkter, og «tigermoren» Amy Chua ble profet for den ene siden da hun i 2011 skrev «The Battle Hymn of the Tiger Mother», selvbiografien om hennes intense liv med døtrene Lulu og Sophia, som øvde i timevis på fiolin og piano hver dag i tillegg til et beinhardt lekseregime. Mamma mente halvhjertet innsats foran notestativet eller på skolen var jevngodt med ingen innsats. Å ikke bli best i noe viste bare at du ikke hadde prøvd nok og ikke ville lykkes. For Lulu betød dette et prestasjonspress som for andres øyne fortonte seg som brutalt og gledesdrepende. Sjokkerte lesere ble likevel fascinert over den kompromissløse oppdragelsen.
Det vi leter etter i oppdragelseslitteratur er den objektive sannheten, den offisielt godkjente oppdragelsen, den vi kan være sikre på er best når alle bare får tenkt seg litt om: pedagogikkens logiske positivisme, den tiltrekkende skråsikkerheten til Amy Chua eller den svenske psykiateren David Eberhardts «Da barnen tog makten» (2013).
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Sunn fornuft står ikke i bokhylla
Noe enkelt svar finnes ikke. Freudianerne prøvde. Freudiansk psykologi er som et svart hull for foreldre. Vi prøver jevnlig å slite oss løs for å tenke selv, men ender opp med å kretse litt viljeløst rundt. Vi står med støvlene surklende godt festet i Freud og vår kulturs barndomsideal. Dr. Spocks «Barnet» og Anna Wahlgrens «Barneboka» har formet to generasjoner foreldre.
Men vi har heldigvis en annen ressurs til riktige valg, og den står ikke i hylla. Det øyeblikket det blir født et barn, blir det også født en forelder. Den store fordelen den nyfødte forelderen har er ikke bare evnen til å lese seg til riktige oppdragelsesmetoder, men evnen til å bruke normene vi har arvet, et klart hode, en voksen fornuft. Det er den som slår inn når vi hører «men alle de andre får lov» og vet at det ikke er sant.
Du vet forskjell på riktig og galt
Vi må forholde oss til det som har formet oss, men det er likevel ikke alltid vi vil reprodusere oppdragelsen vi vokste opp med. Det kan det være gode grunner til, men vi må bevisst erstatte den. Da åpnes et usikkert tomrom, og der kommer oppdragelseshåndbøkene inn.
Vi leser med skjelvende hender: hva slags forelder er jeg – hva er riktig? Gjør jeg noe feil? Må jeg velge mellom å ødelegge mitt barns fremtidsutsikter ved å produsere en selvfornøyd unnasluntrer, eller å forkrøple dets sarte sinn med harde krav om prestasjon? Heldigvis tåler barn at du velger feil noen ganger. Heldigvis kan du prøve rådene fra håndboka neste gang, og heldigvis har du en bevissthet om riktig og galt.
Valget vi kan leve med
Hvis vi prøver å gjøre alt riktig i henhold til andres forventninger og ekspertenes oppdragelsesbøker, ender vi med ikke å gjøre noe. Uansett hvor solid teoretisk grunnlag du har for foreldrejobben, står du håpløst alene på butikken etter barnehagen når ungen ligger hylende på gulvet foran kassa i parkdressen sin.
Du kjenner blikkene fra de andre foreldrene som leier sine føyelige små pent forbi den remjende bylten. Du skammer deg og ønsket at du ikke hadde sovnet fra kapittelet «Vær en tydelig voksen» kvelden før. Du puster dypt og gjør det valget du kan leve med selv etter at ungen har lagt seg og alt er glemt.
Vi tror at våre daglige valg om oppdragelse er skjebnesvangre og derfor tviler vi alltid på dem rett etter vi har sagt NEI. Eller JA, eventuelt.
