Tirsdagens seierherre, Dave Brat, beskrives i Washington Post som «en obskur økonomiprofessor ved et lite college i Virginia, der han publiserte artikler om religion i frie markeder i lite kjente magasiner».
Karakteristikken er mildt sagt arrogant, og et uttrykk for nettopp den elitekulturen i hovedstaden som Brat og hans meningsfeller forakter.
Brat har en doktorgrad i økonomi og en mastergrad i «guddommelighet», og hele hans akademiske karriere skal være preget av interessen for etikk i økonomien.
Han snakker om «skurkene på Wall Street og i noen av de store bankene», og påsto i et valgkampintervju på radio at de i stedet for å gå i fengsel er under Eric Cantors beskyttelse. Bratt beskriver seg selv som næringslivsvennlig, men sier på egen webside at han er for et «bibelsk-basert, ansvarlig finanssystem».
Kritisk til utgiftene
Helt i tråd med den tyske samfunnsteoretikeren Max Webers bok om protestantisk etikk og kapitalismens ånd (1904), mener Brat at protestanter har de beste forutsetningene for å bygge rike stater. Han kritiserer sin langt mektigere partifelle, Cantor, for å ha vært slapp når det gjelder å begrense statens utgifter. «Hvis du er i big business, er han bra for deg, men om du tilhører hvilken som helst annen gruppe er han ikke så bra», sier utfordreren fra den republikanske grasrota om partiets flertallsleder.
Brat sier i en kort selvbiografi at han som student ville «teste sine egne bygdebaserte verdier i møte med den intellektuelle eliten ved Princeton». Riktignok var det ikke eliteuniversitetet i byen han gikk på, men det teologiske seminaret. Men dette er altså en mann som, trass i sin stilling som collegeprofessor, identifiserer seg med den geografiske og sosiale periferien i USA.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kamp om den republikanske sjelen
En av de beste beskrivelsene av det republikanske grunnplanets verdier kom i bokform i 2004, i «Hva er i veien med Kansas?». Forfatteren, Thomas Frank, selv fra Kansas, tar utgangspunkt i spørsmålet om hvorfor så mange amerikanere stemmer imot egne økonomiske og sosiale interesser. Siden hvite menn med lav utdannelse og inntekt utgjør en vesentlig del av republikanernes stabile velgergrunnlag, er det for Frank et tankekors at mange av dem stemmer for lavere skatter og færre sosiale garantier.
Han svarer ved blant annet å vise til det republikanske grunnfjellets oppfatning av egen identitet. I motsetning til urbane, liberale, velutdannede amerikanere, oppfatter de seg som ydmyke, enkle, praktiske (kan reparere bilen og huset selv), lever ikke av å flytte papirer, tror ikke selv de er smartere enn andre, er ikke ironiske på andres bekostning og dyrker Gud og familielivet.
Eric Cantor er ikke en av dem. Ikke bare er han jøde, han er urban i tale og tøy, og han har dessuten vist seg villig til å kompromisse på både budsjett og innvandringslov i Kongressen. Han oppfattes som representant for en mer urban fløy av partiet, og den er i klart mindretall.
Si meg hvor du bor
En meningsmåling fra det anerkjente Pew-instituttet publisert i Washington Post i dag understreker nemlig at den politiske polariseringen faller sammen med polarisering langs en rekke andre verdier, blant annet hvor folk foretrekker å bo.
Et stort flertall av republikanske velgere foretrekker å bo på landet eller i små byer og bryr seg ikke om det er teater eller kunstmuseum i nærheten. De vil helst bo nær folk som ligner dem selv, mens demokratiske velgere hevder at for dem er det viktig med etnisk og rasemessig mangfold, og de foretrekker å bo i by.
Innvandringsloven død?
«Jeg er imot å gi statsborgerskap til enhver som har brutt loven», uttalte Dave Brat i et intervju under valgkampen. Med andre ord, ingen av de nær 12 millioner illegale innvandrerne, bør få innvilget statsborgerskap. Der er han på kollisjonskurs med Eric Cantor og resten av ledelsen i Det republikanske partiet.
De har innsett at om de ikke klarer å sikre seg en større andel av Latinostemmene, så risikerer de å tape samtlige framtidige presidentvalg. Ved valget i 2012 fikk Obama 71 prosent av Latinostemmene, Romney bare 27 prosent, og denne folkegruppen vokser raskere enn noen annen i USA.
Derfor har partiledelsen signalisert at den er villig til å diskutere en modifisert utgave av Obama-administrasjonens reformforslag, som inneholder «oppskrifter» på veien til statsborgerskap for ulovlige innvandrere.
Men partiledelsen er i utakt med egne velgere. Det har nok Cantor vært klar over, men han var i utgangspunktet så sikker på seier ved nominasjonsvalget i Virginia at han i starten nesten ikke brydde seg om å drive tradisjonell valgkamp.
Dessuten lot han pengene håndtere saken, 30 millioner kroner mot Brats ene million. Det utnyttet utfordreren i sin seierstale til tilhengerne. «Dere viste i kveld at det er dere, ikke dollarene som avgir stemme», sa Brat.
Kortsiktig ro eller langsiktig seier
Obama-administrasjonen kommer ikke til å gi opp innvandringsreform med det første, men det er få som tror at speaker John Boehner nå tar sjansen på å sementere splittelsen i eget parti ved å sette innvandringsreformen på dagsorden i Representantenes hus i år.
Han må kanskje velge mellom kortsiktig ro i egne rekker og langsiktig strategi for å vinne Latinostemmer. Uavhengig av Boehners valg må flere sittende Kongressmedlemmer nå skjerpe seg for å vinne nominasjonsvalgene i delstater der de utfordres av kandidater fra det innvandringsskeptiske Tea Party.
Fordel for demokratene?
Nyheten om Cantors nederlag skal ha blitt mottatt med jubel fra mindretallslederen i Huset, demokratenes Nancy Pelosi.
Riktignok kan det være et forvarsel om enda større samarbeidsproblemer mellom presidentadministrasjonen og Kongressen. Men med tanke på presidentvalget i 2016 vil en eventuell høyredreining i Det republikanske partiet gjøre kampen om å vinne det politiske sentrum enklere for demokratene.
Når det er sagt, er det viktig å være klar over at jordskjelvet i Virginia skyldtes et lite antall velgere, i en av de relativt få statene som dessuten er åpen for at andre enn partimedlemmer kan delta i nominasjonsvalg. Det er ikke sikkert at høyreorienterte Tea Party medlemmer vil klare det samme i andre stater.
Men håpet er tent, både i Tea Party og blant demokrater, riktignok på helt forskjellig grunnlag.
