Komedien har til alle tider tematisert det konvensjonelt «usigbare», det man sosialt sett helst bør avholde seg fra å snakke om eller påpeke dersom man ikke vil fremstå som, ja nettopp, en narr. Og til alle tider har de politisk styrende betraktet komedien som farligere enn tragedien, fordi det bak latterens slør ofte skjulte seg en rammende maktkritikk. På tross av dette var det mange kongelige hoff i Europa som holdt seg med narrer med mandat til ikke bare å underholde, men også til å forarge og forulempe maktens representanter. Beskyttelsen var nettopp at dette skjedde bak en rustning av tilsynelatende narraktighet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Vi kunne trengt en hærskare av hoffnarrer
Det kongelige hoff i Norge opererer ikke med narrer på lønningslisten. Norge hadde imidlertid trengt en hel hærskare av statsansatte hoffnarrer, ikke for å underholde kongens og hans hus, men for å drive forargende og forulempende maktkritikk mot det herskende regime i offentlig sektor: New Public Management (NPM), en styringsfilosofi som Stoltenberg ifølge Morten Strøksnes har «gjort til en religion innen det offentlige»:
«NPM skulle gjøre offentlig sektor mer effektiv og billig. Ingen undersøkelser tyder på at det stemmer. Men denne galskapen er Jens Stoltenbergs ideologi, og hva han virkelig tror på….Statens nye herskere, direktørveldet med BI-kurs som leker stolleken mellom stillinger, er de eneste som tjener på NPM».
Tåkeslør av latterlige nyord
Heldigvis ser det ut som det flere enn salige Søren Kierkegaard som har skjønt at «Språket er til for at skjule tanken – at han man ingen har». For hva er det egentlig av substans som skjuler seg bak NPM-ord som «endringsledelse», «målstyring», «resultatorientert lederskap», «resultatreform»,«styringsdialog», «samhandlingsprosedyrer», «samhandlingsreformer», «sektorovergripende utfordringer»?
Det som skjuler seg bak dette tåkeslør av latterlige nyord er en styringsidelogi tuftet på mistankens hermeneutikk (alt og alle må kontrolleres) i kombinasjon med en konvertering av alle verdier til økonomiske normtall. Og det synligste resultatet så langt er ikke den effektivisering av offentlig sektor som Stoltenberg lovet, men et byråkrati og kontrollregime som har vokst raskere enn den mest maligne kreftsvulst. Og med analoge resultater.
Modige leger gjør opprør
Det er disse forhold som er bakgrunnen for det opprør som nå pågår blant leger og mange andre ansatte i helsetjenesten. Offentlig startet opprøret for vel to uker siden med kronikken «Ta faget tilbake», skrevet av 10 modige leger. Det er viktig her å understreke modigheten i opprøret, ettersom de 10 legene visste at de risikerte å bli beskyldt for illojalitet ved å gå frem på denne måten.
I et helseregime tuftet på NPMs styringsideologi er ikke begrepet «lojalitet» lenger knyttet til forholdet mellom lege og den enkelte pasient, men hvorvidt man retter seg et kravene fra overordnet ledelse. Dette opprør har nå resultert i etableringen av Helsetjenesteaksjonen, med en liste krav rettet mot å vinne faget tilbake.
LES MER OM AKSJONEN: Legenes rop om hjelp
Anbefalt gjenlesning
Jeg tror den mest effektive måten NPM-ideologien i den norske helsetjenesten kan bekjempes, er at den erstattes av et verdigrunnlag som helsetjenestens aktører kan kjenne seg igjen i. Og da kan det være verdt å børste støvet av en stortingsmelding som kom for 13 år siden, Om verdiar for den norske helsetenesta, St. meld. nr. 26 (1999-2000).
Meg bekjent representerer denne «medisinske» verdimelding det første forsøk av sitt slag i noe land. Det er flere grunner til at meldingen bør gjenleses.
For det første gis det en alt annet enn floskelaktig begrunnelse for hvorfor det er viktig med en besinnelse på helsetjenestens verdigrunnlag: «I ei tid med stor vekt på reformar knytte til økonomi, utstyr, personell, organisering og lovgjeving, er det viktig at ein ikkje mistar av syne kva som er det eigentlege målet med og innhaldet i helsetenesta» (s. 6).
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
For det andre gjøres det et interessant forsøk på å utvikle en målsetningsorientert verdiforståelse for helsetjenesten, med vekt på verdier som vern om integritet og sårbarhet, barmhjertighet, likeverd - fortstått som balansen mellom likhet og rettferdighet – og faglig forsvarlighet.
Vending mot de minst taleføre
En umiddelbar konsekvens av en slik verdimessig reorientering ville bli at oppmerksomheten rettet seg mot helt andre ting enn spektakulært kostnadskrevende omorganiseringer og innføring av fordyrende styringssystemer, nemlig mot de områder av helsetjenesten som har de minst taleføre pasientene: de gamle syke ved våre alders- og sykehjem. De krever ikke tilgang til rådyre kreftmedisiner for å kunne henge med i noen måneder til.
Det de først og fremst ber om er hjelp til daglig stell og medisinsk omsorg, utført av personale på faglig forsvarlig vis.
