Nå nøstes det i problemene

Det er selvsagt gøyest med statsråder i trøbbel. Derfor blir det mest snakk om Anundsens problemer. Men sentrumspartiene, Politidirektøren, PU-sjefen, regjeringen og asylbarna sliter også med sitt. Dette er et forsøk på problembeskrivelse:

Kronikk til besvær

Stortingets kontrollhøring forrige uke skulle være den perfekte arena for Anundsens lange, poengterte, faktabaserte, renvaskelsesargumenter. Han hadde unngått journalister som ville hakke på budskapet, ligget på været og ventet til han hadde en talerstol hvor han på egne premisser fikk belyse sakens faktum.

Hans problem var hele saken. Nå er det hele saken, pluss det faktum at hele høringen viste at han selv og hans underliggende etater ikke kommuniserer sammen og er på hver sine planeter i spørsmålet om hvilke signaler som ble gitt og hvorvidt de ble oppfattet.
Anundsen har åpenbart levd i den tro at Politiet hadde forstått signalene, og at Politiet selv ville si at de hadde forstått signalene. I høringen var Politiet derimot tydelige på at de ikke hadde forstått at det lå signaler om endring i tildelingsbrevet. De ventet heller på tydeliger signalendringer i form av forskriftsendringer. Selv om de oppfattet regjeringsplattformen og asylavtalen som varsel om ny politikk.

Virkelighetskollisjonen ble ekstra tydelig da Anundsens kronikk her på Ytring, i BT og VG måtte skrives om. Anundsen skrev opprinnelig at «PU var med andre ord kjent med den endrede prioriteringen.» I høringen ble det mer enn tydelig at de ikke var kjent med det. Derfor ble setningen elegant endret til at «PU burde med andre ord vært kjent med...» (min utheving).

Å følge tildelingsbrevet er en «opplagt del» av underliggende etaters ansvar, sa Anundsen under høringen, delvis med rette. Samtidig er det hans ansvar å oppdag og å følge opp om så ikke skjer. Uansett: Hvordan kan Anundsen ha underliggende etater som ikke forstår ting han mener det er opplagt at de skal skjønne? Det må han tenke på nå.

HØR OGSÅ: Lars Nehru Sand kommentarer asylbarn-saken i Dagsnytt atten

Sentrumspartiene har sagt A, hva gjør de nå?

Samtidig som KrF og Venstre planla spørsmålene til forrige ukes høring, forkynte de for omverdenen at Anundsens svar ville avgjøre hva de gjorde. Slik man ofte kan si i den tro at svarene nok vil avklare endel. Istedet skjedde altså det motsatte. I ettertid har de to sentrumspartiene spent buen og skapt forventninger i retning av at en statsråd som er svekket etter høringen, fortjener mistillit. Spesielt KrF har ordlagt seg kritisk. Hva skal de gjøre nå?

Dagens Politiske Kvarter bærer bud om to sentrumspartiledere som vil gjenoppbygge den delen av handlingsrommet som handler om ikke å stille mistillit. Altså, selv om høringen gikk dårlig. Nå tar de frem solbrillene for ikke å bli snøblinde av egen retorikk.

Styrken i det de sier, må rime med hva de gjør. Derfor har de noe å tenke på nå.

Anundsen bidro ikke til avklaring, betyr det at KrF og sentrum vil støtte eller fremme et mistillitforslag? De har jo sagt at saken (asylbarna) er viktig for dem. De har sagt at høringen (som gikk dårlig) vil avgjøre hva de mener om Anundsen.

Partilederne er smertelig klar over at politisk vil et slikt forslag handle om mye mer enn tilliten til Anundsen i asylbarn-saken. Husfreden de fire partiene er viktigere enn Anundsen skjebne. Selv for Krf og Venstre. Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande (V) vil i det aller lengste unngå et mistillitsforslag, og heller fremme sterk kritikk mot statsråden; et såkalt daddelvotum som er den sterkeste form for kritikk, uten at det fremmes mistillit. Det er det lengste de to partiene i praksis skal gå.

Samtidig trenger de en begrunnelse for å kunne leve med å unngå et mistillits- eller også et kritikkforslag. Venstre og KrF har hele tiden økt presset på statsråden, de må snu uten at det ser dumt ut. Da må de kunne peke på noe som årsak til snuoperasjonen. Partilederne er godt i gang, som vi hører, men de skal overbevise både partiorganisasjonen, velgerne og opinionen.

I dag og tirsdag behandler kontrollkomiteen hvordan høringen skal følges opp. Ny høring, flere skriftlige spørsmål er til vurdering. Spesielt KrF vil svar på flere spørsmål.

Sentrum må ha et gjennomslag å peke på i praktisk politikk (barna, familiene) for å unngå kritikk. Hvis forhandlinger om en ordning for hele/deler av de utsendte familiene fører frem, er mye gjort. Da kan Venstre og KrF vise til et resultat. En grunn for å gå bort fra mistillit. De vil ha oppnådd noe.

Hva som er juridisk mulig, strides det (!) om. Dette må sentrumspartiene også tenke på nå.

I motsand ende sitter deler av Frp som ikke har noe som helst mer å gi sentrum i denne saken.

Er Politidirektøren og PU-sjefen til å stole på?

Sjef PU, Kristin Ottesen Kvigne, og politidirektør Odd Reidar Humlegård redegjorde troverdig for seg i kontrollkomiteens høring forrige uke. Deres vitnesbyrd ble det klareste beviset på at politikkendringen ikke var blitt oppfattet. En endring Anundsen hadde varslet Stortinget om. Anundsen på sin side mente altså at han måtte kunne forutsette at de underliggende etatene gjorde som statsråden og departementet ba om.

Monn det, hvorfor skal Anundsen kunne ha tillit til ledere under seg som ikke forstår hva han sier? Hvorfor skal disse to fortsette i jobbene sine hvis sjefen deres mener de ikke skjønner opplagte ting?

Politiet ville åpenbart ikke sitte igjen som syndebukker.

Intet ansvar fjernes fra Anundsens skuldre om han sparker folk under seg. Men det er nå en gang en tydelig handling. Det er ingenting nå som tyder på at Anundsen vil gjøre dette, men i den grad han har tenkt tanken, har også de to politilederne noe å tenke på mens Anundsen er på reise.

I skrivende stund er Anders Anundsen i Antarktis. Det er sikkert godt å være på tykk is.