Mysteriet om den norske modellen

Siden Norge slett ikke er et dårlig land å bo i – eller «den siste kommuniststat», som en svensk næringsminister en gang sa det – vil mange selvfølgelig ta æren for den norske modellen. Og trolig er den norske modellen litt som datteren i musikalen Mama Mia: Det er vanskelig å finne ut akkurat hvem som er faren. Som professor ved Universitetet i Bergen, Stein Kuhnle, sa det, ville «hverken Høyre, Arbeiderpartiet eller Venstre (…) fått patent på velferdsstaten».

Jensen holdt ikke foredrag

Hva i alle dager er den norske modellen?

Spørsmålet ble aktualisert etter Fremskrittspartiets landsmøte i helgen der VG og NRK bestemte seg for at det aller viktigste som skjedde, var at Siv Jensen sa at «da står den norske modellen i veien for den norske folk». Personlig synes jeg ikke det var vanskelig å forstå hva Siv Jensen mente.

Hun holdt ikke et statsvitenskapelig eller samfunnsøkonomisk foredrag, men en politisk tale. Og det hun mente var at systemene av og til står i veien for folk, for eksempel når 270.000 mennesker står i helsekø mens det finnes ledig kapasitet hos private tilbydere, eller når det er 22 statlige innsigelsesinstanser som alle skal si sitt før man får bygge en liten veistump.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Den norske modellen, kort sagt

Den norske modellen, slik begrepet brukes til daglig, handler vel kort sagt om blant annet:

• En åpen økonomi med et konkurransedyktig næringsliv
• En stor, skattefinansiert offentlig sektor med universelle velferdsordninger (dvs. for alle, ikke bare de trengende)
• Trepartssamarbeidet i arbeidslivet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten. En relativt sammenpresset lønnsstruktur.

Den norske modellen har veldig mye positivt ved seg. Men det like fullt interessant å se på hvorfor selve begrepet oppstod som en beskrivelse av gjøren og laden i Norge.

Før var det nemlig mest vanlig å snakke om den nordiske modellen. Det er påfallende at særlig Arbeiderpartiet har sluttet å snakke om den nordiske modellen og begynt å snakke om den norske i stedet. Den nordiske modellen var et etablert begrep i mange år. Den har sin egen Wikipedia-artikkel, mens et google-søk på The Norwegian Model stort sett gir bilder av norske fotomodeller.

Politisk felleseie

Hva skjedde? Trolig har det med at både Danmark og Sverige fikk borgerlige regjeringer som begge var frekke nok til å bli gjenvalgt i det som hadde vært trygge sosialdemokratiske land. I stedet for å konstatere at selv om det finnes uenigheter om vektlegging og fremgangsmåte i politikken, så er vår samfunnsmodell i det store og det hele ett politisk felleseie (enhver Høyre-mann som snakker med en amerikansk politiker på høyresiden vil raskt forstå at vi har noen verdier som kjennetegner oss i Norden), ble Arbeiderpartiet opptatt av å distansere seg fra våre naboland.

Slik ble den norske modellen født som begrep, og erstattet den nordiske modellen. Arbeiderpartiet ønsket uten tvil at den norske modellen skulle bli en retorisk slegge mot opposisjonen, et begrep som gjorde at kritikk kunne stemples som unorsk og fremmed, som argumenter for et helt annerledes samfunnssystem enn det vi har i dag. Problemet er bare at det ikke stemmer. Ja, det er politiske uenigheter, men den norske samfunnsmodellen er ikke i spill. Den er vokst ut av og inn i norsk historie. Som konservativ mener jeg vi skal bygge videre på dens gode sider.

Ikke Arbeiderpartiet alene

Arbeiderpartiet høres ofte ut som om de alene har æren for modellen, men det er ikke tilfelle. Det var primært Venstres folk som bygget ut velferdsstaten i dens begynnelse før annen verdenskrig. Etter krigen hadde Arbeiderpartiet en ganske annen samfunnsmodell enn den vi i Norge har i dag, en planøkonomi-inspirert metode for å omskape Norge til et sosialistisk samfunn.

De universelle velferdsordningene var også kontroversielle i partiet, for eksempel var Arbeiderpartiet lenge svært skeptisk til ordningen med barnetrygd, og ønsket behovsprøving slik at ikke «de rike» også skulle nyte godt av pengene. Høyre var en klar motstander av behovsprøving og tilhenger av en universell ordning.

Men det kanskje aller mest slående er endringene i den norske modellen. Det har vært en reform-modell som hele tiden har endret seg i pakt med tiden, og da har Arbeiderpartiet ofte kommet tuslende etter. Som historiker Francis Sejerstedt sa om Kåre Willochs regjering: «Willoch-regjeringen åpner opp, liberaliserer Norge og redder den norske modellen ved å modernisere den.» Høyre har også bidratt til viktige velferdsreformer som folketrygden, fritt sykehusvalg, pasientgarantiordningen, kunnskapsløftet og psykiatriløft.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Hva er viktigst for modellen?

Så vil folk på venstresiden ofte komme med lister over antallet nye velferdsordninger de har foreslått. Og det er sikkert riktig at venstresiden har foreslått flere nye offentlige utgifter enn høyresiden. Men man kan jo også diskutere hva som er viktigst for den norske modellenes overlevelse: å foreslå nye velferdsordninger eller faktisk sikre at vi har penger til å betale for dem.

Det er mye bra med den norske modellen, men det betyr ikke at den er uten problemer. Vi har en stor stat, men det betyr ikke at alle problemer blir løst. Vi har for mange i sykehuskø, for mange utenfor arbeidslivet og stadig flere byråkrater og reguleringer. Det er noe av grunnen til at Høyre mener vi trenger en ny regjering. For å forbedre og videreutvikle den norske modellen.