Hopp til innhold
Kronikk

Milliardærenes folkekongress

Skal Kinas nye partisjef Xi Jinping innfri, må han gjøre noe mer enn å angripe symptomene på landets usunne politiske system. Han må reformere det, skriver Torbjørn Færøvik.

Statue av Xi Jinping

Skulptøren Gao Siming jobber med en statue av Kinas påtroppende leder Xi Jinping.

Foto: Ap

«Vi vil skape det første virkelige demokrati i Kinas historie!» erklærte en optimistisk kineser for 101 år siden. Sun Yat-sen, kjent som «Den kinesiske republikkens far», sto på talerstolen i landets første nasjonalforsamling. Måneder i forveien hadde kinesiske republikanere styrtet det forhatte keiserstyret og erstattet det med Republikken Kina.

Løftene var store den gang, men ingen av dem ble innfridd.

Kort etter begynte kineserne å krige om veien videre, et oppgjør som endte med kommunistenes seier i 1949. I stedet for demokrati bød den resolutte Mao Zedong på «proletariatets diktatur», en styreform som skulle ende med millioner av mennesker død. Nå har Mao sovet i 37 år, men kjernen i hans lære – at kommunistpartiet må ha uinnskrenket makt – lever i beste velgående. «Vestens demokrati er ikke noe for oss,» lyder mantraet på vårsesjonen i Den nasjonale folkekongressen i Beijing. «Kina må følge sin egen vei.»

Passiv lytting som privilegium

Folkekongressen har nesten tre tusen delegater. Ingen av dem er valgt på fritt vis. Deres største privilegium er å kunne lytte passivt til toppledernes taler, skjønt nå og da får de lov til å ytre seg i mindre grupper for å drøfte talene og komme med forslag til «forbedringer». Vedtakene som fattes i løpet av de to ukene sesjonen varer, er som oftest enstemmige. Etterpå reiser alle hjem. Samme prosedyre gjentas et halvt år senere, for da står høstsesjonen for tur.

Folkekongressen har nesten tre tusen delegater. Ingen av dem er valgt på fritt vis.

Torbjørn Færøvik, forfatter

Kinesere flest gir inntrykk av å være lite opptatt av det som skjer på politisk hold i Beijing, men denne sesjonen har fenget mer enn vanlig. Valget av Xi Jinping til ny partisjef i fjor høst tente nytt håp hos mange. Som en dissident uttrykte det: «Endelig, her er en mann som snakker på en måte som vi forstår.» Nå har Xi sittet ved roret i mer enn hundre dager. Har han innfridd?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Å ta symptomene er ikke nok

Meningene er delte, men så langt har han ikke bydd på noe grunnleggende nytt. Som leder for landets 82 millioner partimedlemmer har han tatt til orde for å skape bedre relasjoner mellom partiet og folket.

Som en begynnelse har han nedlagt forbud mot overdådige banketter og annen luksus i regi av partiet. Også delegatene til Folkekongressen er blitt pålagt å stramme inn livremmen. Men luften går gjerne fort ut av slike kampanjer, og hvis Kina oppfører seg som normalt, vil denne ebbe ut etter noen måneder.

Skal Xi innfri, må han gjøre noe mer enn å angripe symptomene på landets usunne politiske system. Han må reformere det.

Politisk og økonomisk makt smelter sammen

Oppgaven virker uoverkommelig. Grunnen er at millioner av partimedlemmer har kastet seg ut i «den store sjøen» (næringslivet) og raket til seg enorme verdier. Ingen av dem ser seg tjent med å reformere et system som har gjort dem søkkrike. Sammensmeltingen av politisk og økonomisk makt er et av det mest åpenbare trekk ved dagens Kina.

Skal Xi innfri, må han gjøre noe mer enn å angripe symptomene på landets usunne politiske system. Han må reformere det.

Torbjørn Færøvik, forfatter

Bankkontiene til delegatene på Folkekongressen forteller det meste. Ifølge nyhetsbyrået Bloomberg står nitti av dem på listen over Kinas tusen rikeste borgere i 2012. Deres samlede formue er på svimlende 637 milliarder yuan, eller 575 milliarder norske kroner. Rikest er 67 år gamle Zong Qinghou, som skal være god for 97 milliarder norske kroner. Zong er storaksjonær i et gigantisk eiendomsselskap – og medlem av kommunistpartiet. Den tid er forbi da partiet var forbeholdt «arbeidere, bønder og soldater».

New York Times har tidligere påvist av den utvidete familien til avtroppende statsminister Wen Jiabao er god for 15,3 milliarder kroner. Også Xi Jinpings familie sies å ha nok salt til maten.

LES OGSÅ: - Ikke si noe stygt om Kina!

«Noen må bli rike først»

Formann Mao var muligens en mester i å fordele fattigdommen noenlunde jevnt, men han klarte ikke å skape så mye ny rikdom. Om dagens ledere kan det sies at de er mestere i å skape ny rikdom, men fordelingen er blitt svært så ujevn. Ferske tall viser at Kina er av de land med størst inntektsforskjell, og gapet øker år for år.

Tanken var at de rike ville dra de fattige med seg. Til slutt ville alle bli rike. Dette er fremdeles den rådende tankegang i Beijing.

Torbjørn Færøvik, forfatter

Under Xi Jinping vil kommunistpartiet ganske sikkert forsøke å slå ned på de groveste utslagene av økonomisk grådighet. Men stilt overfor de mektige kreftene som nå er sluppet løs, vil det neppe se seg i stand til, ei heller tjent med, å utfordre dem. «Noen må bli rike først,» sa Maos etterfølger, reformatoren Deng Xiaoping. Tanken var at de rike ville dra de fattige med seg. Til slutt ville alle bli rike. Dette er fremdeles den rådende tankegang i Beijing.

Hvordan den skal omsettes i praksis, har verken partiledelsen eller Folkekongressen gitt oss noe svar på. Rett nok skal de sosiale støtteordningene bli flere og bedre, og millioner av fattige bønder skal oppmuntres til å flytte til urbane strøk. Spørsmålet er bare om de varslede tiltakene vil kunne dempe den misnøye som lenge har bygget seg opp i det kinesiske samfunnet. Og fremfor alt: Kommer de raskt nok? Ifølge myndighetene var det nitti tusen «masseopptrinn» i Kina i 2012. Ingen tall er oppgitt for de siste to årene.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Må kjefte mindre og smile mer

Også i utenrikspolitikken har Kina et sterkt behov for nyorientering. Landet har de siste årene gjort til uvenn med flere av sine naboer. Forholdet til EU og Europa er heller ikke godt.

Som en EU-talsmann i Beijing formulerer det: «Kina må kjefte mindre og smile mer.» Ikke minst til Norge.

Torbjørn Færøvik, forfatter

Rykter i korridorene i Beijing, gjengitt i Wall Street Journal, forteller at kinesisk UD står foran betydelige personellmessige utskiftninger, både på politisk nivå og i ambassadørkorpset. Utenriksminister Yang Jiechi vil etter alt å dømme bli utnevnt til en rolle som en slags «superkoordinator» av regjeringens utenrikspolitikk. Hva dette kan bety, er det for tidlig å si noe om. Det er imidlertid en kjent sak at ulike maktsentra, som regjeringen, de statlige bedriftene og de væpnede styrker, tidvis har operert med hver sin utenrikspolitiske dagsorden.

Like viktig som det er å tale med én stemme, er det å vise mer moderasjon og fleksibilitet i utenrikspolitikken. Som en EU-talsmann i Beijing formulerer det: «Kina må kjefte mindre og smile mer.» Ikke minst til Norge.

Som et resultat av den pågående sesjonen i Beijing vil Xi Jinping også overta presidentvervet. Som sine forgjengere Hu Jintao og Jiang Zemin vil han lede både partiet og staten. Vervet som statlig seremonimester blir nok mer tidkrevende enn givende. Gjør han rett i å påta seg begge rollene? spør noen. Det er et betimelig spørsmål i lys av de store oppgavene som venter.