Når alternativet med Høyre alene i mindretallsregjering sjelden trekkes fram, er det fordi Høyres ledelse så kraftfullt har avvist en slik løsning. Årsaken til at Erna Solberg avviser tanken er at all høytenkning om ulike regjeringsalternativer der Frp ikke inngår, ville forsterke spenningen mellom de to partiene før valget.
Min vurdering er likevel at dette er en svært sannsynlig løsning dersom de fire partiene ikke klarer å etablere en flertallsregjering.
Forutsetningen er at det ikke blir flertall av Høyre og Fremskrittspartiet, slik at disse to partiene blir dømt til å regjere sammen. Årsaken til at Høyre kan foretrekke å danne regjering alene, er at partiet vil bevare en strategisk allianse med sentrum i norsk politikk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
To viktige momenter
Min analyse av den politiske situasjonen før selve finalen i valgkampen har dreid seg om to momenter. Rødgrønn regjeringsslitasje etter åtte år, og Høyres suverene stilling. Disse to faktorene trumfer andre, isolert sett, viktige momenter – og driver de politiske prosessene framover.
Regjeringsslitasjen har svekket alle de rødgrønne partienes oppslutning. Ingen utspill og markeringer derfra har beveget opinionen. Velgerne vil ha noe nytt og vender det døve øret til. Så langt.
Høyres suverene størrelse og tillit i velgerkorpset gjør at Arbeiderpartiets ulike borgerlige krisescenarioer møtes med skuldertrekk hos alle andre enn de som er enige fra før. Ufrivillig kommuniserer de rødgrønne med sine angrep på et blå-blått regime at Høyre er et anstendig og moderat parti. Det er Frp som gjør Høyre farlig. Arbeiderpartiets kjør mot Frp har snarere bidratt til å befeste Høyres sterke posisjon enn til å styrke Arbeiderpartiet selv. Og til å forsterke forestillingen om at det går mot et regjeringsskifte. Hvorfor ellers snakke så mye om hvor ille det blir?
Erna Solberg får muligheten til å belære de rødgrønne om at det ikke lønner seg å skremme med motstanderen. Slik Høyre gjorde mot SV i 2005. – Det var en tabbe, sier Erna Solberg, med en selvkritisk tilnærming som er en vinner verdig.
I det hele tatt går det meste Høyres vei for tiden. Slik det ofte gjør med vinnere i flyt.
USIKKER PÅ HVA DU SKAL STEMME? Prøv NRKs Valgomat
Det som virkelig kan få temperaturen opp
Hva er det så Erna Solberg bekymrer seg over når tv-kameraene er slått av?
Jeg tror ikke det er frykten for et velgerras i valgkampinnspurten. Jeg tror det svært ofte er forholdet til Frp som får fram en liten bekymringsrynke i Erna Solbergs panne. Det er jo nettopp Høyres sterke posisjon som skaper uro hos juniorpartner Fremskrittspartiet, og utløser en strid strøm av partimarkeringer fra Siv Jensens flokk.
Høyres ledelse lukker øyne og ører, og håper i sitt stille sinn at det går over snart.
Muligens kan den intense utspillspolitikken gi Frp noen ekstra stemmer, men det er først når det er en realistisk mulighet for et flertall av Frp og Høyre at temperaturen i valgkampen virkelig kan øke, og skape ny dynamikk.
Dersom det ligger an til en flertallsregjering av Frp og Høyre når 9 september nærmer seg, vil kravet fra velgere, medier og opposisjon om klare svar på hva en blå-blå regjering vil gjennomføre av politikk på ulike områder, få større legitimitet. Dersom en regjeringserklæring skal utformes kun mellom to partier, Høyre og Frp, og ikke hele den borgerlige firkløveren, vil det være vanskeligere å utsette alle svar til etter valget, og presset på en avklaring om ulike politikkområder vil totalt dominere valgkampinnspurten.
FØLG VALGET PÅ NRK: Alt om Stortingsvalget 2013
Blå-blått er ikke bærekraftig
Når jeg likevel antyder at det er Frp som utløser bekymring hos Erna Solberg, er årsaken at et flertall mellom de to blå partiene ikke er en bærekraftig maktallianse i det norske politiske landskapet, slik Høyres nåværende ledelse ser det. Høyre og Erna Solberg tviholder på sitt nære forhold til sentrumspartiene i norsk politikk.
Ja, selv med flertall mellom Høyre og Frp har Solberg antydet at hun vil invitere de to mindre partiene inn i regjering, og i hvert fall ta hensyn til dem i utformingen av en plattform.
Begrunnelsen er politisk og strategisk. Politisk fordi det er et ideologisk slektskap mellom et maktorientert og moderat Høyre og store deler av det politiske sentrum. Strategisk ved at Høyre gjennom å knytte seg tett til Frp vil skyve sentrumspartiene over til Arbeiderpartiet og gjøre en borgerlig valgseier ved høstens valg til et mellomspill.
Derfor tror jeg Høyre innerst inne ikke ønsker seg et slikt flertallsscenario ved høstens valg, fordi man da nærmest leverer sentrumspartiene tilbake til Arbeiderpartiet gratis ved neste korsvei. Om ikke alle, så i hvert fall Knut Arild Hareides Kristelig Folkeparti.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Vil lett kunne presses
Blir valgresultatet slik de fleste tipper, et borgerlig, men ikke blå-blått flertall, tror jeg ikke at Høyre nødvendigvis går sammen med Frp i en mindretallsregjering, etter at forsøkene på å danne en bred firepartiregjering trolig strander. Å styre med en mindretallsregjering på høyre fløy er svært lite fristende, fordi en da kun kan forhandle inn mot sentrum og Arbeiderpartiet.
Selv om Høyrefolk selv insisterer på at de ikke vil ha en ren mindretallsregjering av Høyre, tror jeg nettopp dette utfallet er minst like sannsynlig som alle andre alternativer etter høstens valg. En blå-blå mindretallsregjering vil lett kunne bli presset fra skanse til skanse i Stortinget fra første dag. Da kan det virke mer fristende for Erna Solberg å praktisere slalåmkjøring og få flertall med ulike partier i ulike saker, og håpe at hun etter hvert kan lokke begge fløyer på borgerlig side til å bli med i sin regjering.
Vi må leve med det vi har
Vi må, etter denne gjennomgangen, gi Erna Solberg rett når hun på sin sommerpressekonferanse innrømmet at hun har det vanskeligere med samarbeidspartnerne på borgerlig side, enn det Moderat-leder Fredrik Reinfeldt hadde med sin blå allianse som vant regjeringsmakt i Sverige i 2006. Årsaken til at Reinfeldt før valget den gang både hadde etablert et regjeringsalternativ og en politisk plattform, forklarte Solberg, var at han ikke hadde et stort parti til høyre for seg – og dermed lettere kunne skape kompromisser ved å bevege seg mot de andre sentrumsorienterte partiene.
Men, som hun la til, vi må leve med det politiske landskapet vi har. Les: Fremskrittspartiet.
Slik valgkampen ser ut når vi går inn i feriemodus noen rolige juliuker, kan det derfor bli mer spennende hva som skjer etter, enn før valgdatoen 9. september.
