Som SV-er og feminist innebar det en liten identitetskrise å begynne å jobbe deltid. Jeg, som synes det er viktig med likestilling i arbeidsliv og hjem, som tenker at kvinners økonomiske autonomi er avgjørende, befant meg i en situasjon der jobben kom i veien for noe jeg synes var viktigere, nemlig barna og hverdagslivets ro. Jobben tapte, og prosentene sank. Heldigvis gjorde min mann det samme valget.
Nå er vi blitt dårligere konsumenter, men er frikjøpt til å leke med, oppdra, og til og med bli lei av ungene våre. At menn, og ikke bare kvinner, skal jobbe mindre, bør bli venstresidas nye fanesak.
Vi velger familie
For venstresida er det viktig at alle skal inkluderes i arbeidslivet, og arbeidslivet er også den fremste arenaen for likestilling. Arbeidet var en gang det motsatte av fattigdom. Nå står imidlertid konflikten i norsk middelklasse mellom jobb og barn, ikke jobb og fattigliv.
Familie i dag er noe vi velger. Vi får stort sett barn fordi vi vil ha dem, og dermed blir familielivet en arena for å realisere våre verdier. Det tilhører sjeldenhetene å høre folk si at de gjerne skulle tilbrakt litt mindre tid med barna mens de er små. At vi ønsker å være tilstede i familielivet er helt logisk. Så lenge døgnet har et begrenset antall timer er det åpenbart en prioriteringskonflikt mellom arbeid og hjem, for konservative så vel som for radikale.
Når Inga Marte Thorkildsen har uttalt seg om kjønn og arbeidsliv de siste dagene, framstår det som om hennes parti ikke anerkjenner denne konflikten som reell. Familieverdiene er ikke høyresidas, de er alles. Venstresida må ta dem tilbake, og vise at det ikke er heteronormativitet, motstand mot abortlov og kampen mot fedrekvoten som er viktigst for de fleste familier.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Tusleturer vs. BNP
De fleste opplever at barna trives i barnehagen, men de færreste ønsker at barna skal være mer sammen med de ansatte enn med sine foreldre. Dermed er det ikke rart at mange velger deltid. Og det er virkelig ikke noe galt i det heller. Skulle vi i vår familie rukket å jobbe 8 timer hver daglig, hadde vi opplevd mer stress og mindre familietid. Skal jeg gi slipp på den rolige tusleturen hjem fra barnehagen for å øke Norges brutto nasjonalprodukt? Det kunne ikke falle meg inn.
Heller ikke pensjonspoeng gjør meg så veldig motivert for å levere 7.30 og hente 17. Jeg ofrer gjerne alderdommens pakketurer til Lanzarote for et liv jeg trives med i dag: å spise brød jeg selv har bakt, gå på gulv min mann har vasket og se mine barn varme og gode i hjemmestrikk.
Konflikten mellom hjem og arbeid
Mesteparten av Norges befolkning tilhører middelklassen og kjenner på konflikten mellom hjem og arbeid. Så lenge det ikke er like fint å jobbe som å danse, kommer det til å være denne situasjonen venstresida skal kommunisere inn i. De fleste har råd til å jobbe mindre, de færreste mister sin økonomiske autonomi ved å redusere stillinga si.
Inga Marte Thorkildsen: Penger er ikke det viktigste for dine potensielle velgere. Omsorg, samvær, tilhørighet, ro, hjemmeliv, å skape noe med egne hender – alt viser seg å ha en betydning arbeidslivet ikke kan tilfredsstille. Dette er familieverdier, verdier de fleste av oss faktisk ønsker å realisere, selv om vi er feminister – eller kanskje på grunn av det.
Finnes det en bedre sak?
Den store steinen i skoen er selvsagt at de som velger å være hjemme først og fremst er kvinner. Det er et strukturelt problem som har mange konsekvenser for samfunnet, likestillinga og den enkelte kvinnes frihet. Hva kan venstresida gjøre?
Så langt har man valgt å motivere kvinnene for fulltidsjobber med pengene som argument. Men hvorfor ikke snu det hele, hvorfor ikke heller oppfordre mennene til å jobbe deltid? Til å ta seg av hus og hjem og barn? Det ville tilfredsstille både familiens behov for armslag, og ønsket om likestilling.
Det eneste en slik løsning ikke tilfredsstiller, er kapitalismens miljøødeleggende forbrukslogikk. Mennene fremad til kjøkkenbenkene: Finnes det egentlig en bedre politisk sak? Ja til likestilling og familieliv, og samtidig nei til kapitalisme og klimaødeleggende konsumvekst!
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Det beste vi kunne gjøre for barna
Nina Björk skriver i sin innsiktsfulle bok Lyckliga i alla sina dagar (2012) om hvordan konsumerismens logikk har invadert store deler av vårt private og offentlige liv, venstresida inkludert. I stedet for å promotere den tradisjonelt mannlige livsformen – utearbeid, inntjening, kjøpekraft – mener Björk det logiske valget for venstresida hadde vært å forkynne de tradisjonelt kvinnelige verdiene som de universelle, de som bør gjelde for alle: omsorg, tid, kjærlighet, uselvisk innsats for andre, arbeid i hjemmet.
Hvorfor er det selvsagt at kvinner skal inn på det som har vært menns banehalvdel, men ikke omvendt? Utenfor pengeøkonomien finnes en verden der det er unødvendig å ofre sine krefter og sin tid på å opprettholde et absurd forbruk som attpåtil skader miljøet, der relasjonen mellom foreldre og barn er det mønsterdannende livsidealet. Ubønnhørlig utlevert, uten fortjeneste, fylt av kjærlighet, mening og liv. Det beste vi kunne gjort for våre barn, for familien, for kloden, er å arbeide mindre, tjene mindre, kjøpe mindre, være litt mer sammen med dem vi er glad i. Mennene også.
