Hopp til innhold
Kronikk

Medlemsjuks og nesegrus lojalitet

Uten media og påtalemakt er det lite sannsynlig at juksinga ville ha opphørt. Katolsk ledelseskultur lider under en alvorlig svakhet.

Biskop Bernt Eidsvig i Den katolske kirke

Biskop Bernt Eidsvig er siktet for grovt bedrageri eller medvirkning til grovt bedrageri. «Eidsvig fortjener honnør for å ha beklaget deler av det som har kommet fram. Men han kunne og burde vel ha vært enda klarere» skriver professor Tjørhom, som selv er katolikk.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Sett i lys av det som for tiden kommer fram i media, utfordres jeg til å kommentere medlemsjukset innenfor Den katolske kirke. Her vil jeg gjerne utdype et intervju i Verdibørsen, NRK P2, som ble sendt 7. mars.

HØR: Ola Tjørhom i Verdibørsen

Forkastelig praksis

Ingen har så langt blitt domfelt i denne saken og de involverte aktørene bør ikke utsettes for forhåndsdømming. Men etter min mening vet vi allerede nok til å kunne slå fast at det her dreier seg om en moralsk forkastelig praksis. Intetanende personer som ikke har hatt noen kontakt med kirken, har blitt registrert som medlemmer for å framskaffe økt økonomisk støtte. Mye tyder på at i hvert fall deler av dette har skjedd på bevisst og organisert vis. Jeg har ingen grunn til å trekke biskop Bernt Eidsvigs personlige integritet i tvil. Men et katolsk syn på bispeembetet tilsier at han har et entydig ansvar for de forholdene som har blitt avdekket.

Til og med i denne akutte situasjonen responderer konservative katolikker med nesegrus lojalitet overfor kirkeinstitusjonen.

Ola Tjørhom, professor i teologi

Uten Dagbladets standhaftige innsats, er det lite sannsynlig at juksinga ville ha opphørt. I avisens reportasjer kommer det fram at kirkeledelsen har kjent til de uforsvarlige metodene siden 2012, uten å gjøre noe med dem. Et vedtak i Den nordiske katolske bispekonferansen og flere varslinger fra ansatte i Oslo katolske bispedømme ser ut til å ha blitt neglisjert. Dette aktualiserer nok et sentralt trekk ved de mange kirkelige krisene i løpet av det siste drøye tiåret: Avsløringene skjer alltid eksternt, gjennom media og påtalemakten. Hierarkiet kommer tuslende etter, som regel sterkt motvillig. I verste fall satses det på å feie problemene under teppet - og la dem forbli der.

Nesegrus lojalitet

Til og med i denne akutte situasjonen responderer konservative katolikker med nesegrus lojalitet overfor kirkeinstitusjonen. I Aftenposten av 1. mars poserer såpeoperaprodusent Arne Berggren, for n’te gang, som «intellektuell» katolikk. Han informerer oss om at det er så mye annet trist og leit i verden, som «terror, radikalisering, IS …» - altså tydeligvis kun blant muslimer, at «en razzia ikke er så veldig dramatisk». Dessuten: «Kirken er ikke i en omdømmekrise, men … en pengekrise». Det hele krydres med de sedvanlige stereotypiene om «statskirken», som den bolde konvertitten ikke kan ha den fjerneste peiling på. Alt i alt glimrer en grunnleggende intellektuell dyd med sitt fravær her, nemlig kritisk bevissthet.

Kirkens hierarkiske struktur er ikke bare grundig utdatert, den skaper også armslag for ledelsens arroganse.

Ola Tjørhom, professor i teologi

Berggren er for øvrig ikke alene. I et oppslag i Adresseavisen 27. februar vitnes det om at biskop Eidsvig er «en hedersmann». Og i Ukeavisen Ledelse (samme dato) framstiller Magne Lerø biskopen som en - av alle ting - «naiv Robin Hood». Redaktøren vil videre ha det til at katolske innvandrere er så «internasjonalt» orienterte at de «ikke forstår poenget med at de skal melde seg inn i noe de alt er medlem av». Disse gruppene har imidlertid i lang tid blitt teppebombet med informasjon om at de må registrere seg. Og selv om Eidsvig ikke har vært ute etter «å berike seg personlig», lyder faktisk siktelsen mot ham på «grovt bedrageri eller medvirkning til grovt bedrageri».

FØLG DEBATTEN: Ytring på twitter.

Alvorlig svakhet

Etter mitt syn avspeiler det som nå har blitt påvist, en alvorlig svakhet innenfor katolsk ledelseskultur. Mens en overser eller kritiserer offentligheten og fellesskapets dømmekraft, oppvises kullsviertro på egen - ofte dokumentert frynsete - moral. Noen ganger kan det virke som om en betrakter seg som fristilt i forhold til samfunnets lover. Dette var en gjenganger i tilknytning til den seksuelle overgrepskrisen, som fortsatt tikker og går. Og det bekreftes i og med en stri strøm av økonomiske misligheter fra Vatikanbankens side, inkludert hvitvasking av mafiapenger og i beste fall uhyre suspekte finansielle transaksjoner. Kirkens hierarkiske struktur er ikke bare grundig utdatert, den skaper også armslag for ledelsens arroganse.

Tenk på det ramaskriket som ville ha oppstått, hvis tilsvarende juksing hadde blitt avdekket innenfor landets moskéer!

Ola Tjørhom, professor i teologi

Norske muslimer står i stor grad overfor de samme utfordringene som Oslo katolske bispedømme når det gjelder medlemsregistrering. Tenk på det ramaskriket som ville ha oppstått, hvis tilsvarende juksing hadde blitt avdekket innenfor landets moskéer! Selv om kirken i denne saken har møtt økende kritikk, er det trolig småtteri i forhold til det muslimer ville ha blitt utsatt for i en liknende situasjon. Dette fungerer som nok en bekreftelse på at norsk religionskritikk preges av en slagside som er både feilaktig og urettferdig. Problemet økes av mange hjemlige mediers forunderlig bevisstløse og naive dekning av katolisismen.

Be om unnskyldning!

Så vidt jeg kan se, finnes det kun en akseptabel vei ut av den pågående krisen: Nemlig en reservasjonsløs unnskyldning og et uforbeholdent oppgjør med en uakseptabel praksis. Kirkeledelsen bør altså «legge seg fullstendig flat», eller gjøre bot. Biskop Eidsvig fortjener honnør for å ha beklaget deler av det som har kommet fram. Men han kunne og burde vel ha vært enda klarere. Bare slik kan Den katolske kirke igjen gjøre seg fortjent til offentlig tillit.

Professor Ola Tjørhom har skrevet boka «Fornyelsen som forsvant: Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag».