Denne tirsdagen deltok jeg på parolemøtet for 8. mars-toget i Oslo. Det skulle bli et av de merkeligste møtene jeg har vært med på noensinne.
Stemmerett for kvinner kom først etter en lang kamp, og den ble innført av en flertallsregjering fra mitt parti, Venstre, for hundre år siden i år. Siden det var vi som innførte kvinnelig stemmerett i Norge, er det naturlig at vi også kunne slutte opp om årets tog og være med på kvinnedagen.
LES OGSÅ: «Feminismen fjerner seg fra grasrota»
Bred appell til stemmerettsåret
Og hva er mer naturlig enn at 8. mars brukes til å markere jubileet for den viktigste kvinnesaken i Norge noensinne? Årets tog burde ha bred appell blant alle lag i samfunnet. På tirsdag troppet jeg derfor med godt mot opp på møtet der parolene som skal lages til årets 8. mars-tog i Oslo ble besluttet.
Parolemøtet var åpent – hvem som helst kunne stille. Vi var tre fra Venstre, og ellers hadde mange fra bl.a. Unge Høyre, SU, AUF, Rødt, Kvinnegruppa Ottar tatt turen. Møterommet ble fort stappfullt, noen hadde mobilisert for å unngå at møtet skulle bli «kuppet» som i Bergen eller Stavanger.
I forkant av møtet hadde et arbeidsutvalg gjort en respektabel jobb med paroleforslag, der det var flere paroler mange av oss fra sentrum-høyre kunne gått bak. De hadde bred appell. Jeg antok at man ville spare de vanlige parolene om sexkjøp og porno til neste år. Jeg kunne neppe tatt mer feil.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Tyst på en mann som stemmer
Møtet startet med en absurd debatt om at menn har møterett men ikke stemmerett på parolemøtet. I år er det 100 år siden allmenn stemmerett. Hva med å la det samme prinsippet gjelde på parolemøtet? tenkte jeg. For meg har det alltid vært en selvfølge at det er hvem du er og ikke hvilket kjønn du er født med som betyr noe. Det var åpenbart ikke tilfellet i denne forsamlingen. /De kunne jammen trengt litt radikal kjønnskvotering her/, tenkte jeg og smilte for meg selv.
Debatten ble bare mer absurd da noen tok opp hvordan man definerte kvinner. Hva med transpersoner? Opptil flere i salen hadde skiftet kjønn. Jeg tenkte på Simone de Beauvoirs ord «man fødes ikke til kvinne, man blir det». Ordstyrerbordet forklarte at kun personer med kvinnelig personnummer har stemmerett.
Noen påpekte at flere menn hadde fått utdelt stemmeskilt – jeg var en av dem. Møtedeltagerne ble derfor oppfordret om å melde fra menn som stemte. Jeg kjente håndflatene bli klamme. Tyst på en mann som prøver seg med stemmeskiltet.
Alt er kvinnekamp
Debatten om paroleforslagene begynte. Kvinnegruppa Ottar dominerte. Vi fikk høre det ene innlegget etter det andre om hvor diskriminerende porno er og hvordan alle menn lett kunne kjøpe sex før sexkjøpsloven.
Jeg merket meg med at et gjennomgangstema var at man tok en kampsak fra venstresiden og hektet på «… er også kvinnekamp» til slutt. Slik kan en hvilken som helst «kjønnsnøytral» politisk sak bli «kjønnet». Flere slike forslag ble fremmet: «Kampen mot rasisme er også kvinnekamp», «Klimakamp er kvinnekamp». Joda. Det er sikkert kvinnekamp, men det er jaggu mannekamp også.
En klok, ung dame fra AUF tok til orde for at kvinnedagen burde være bredere i år – en dag alle lag av befolkningen kunne slutte seg til. Bravo, tenkte jeg, det er noen som har skjønt det. Hun ble selvsagt sablet ned av Ottar, som satte skapet på plass: «Kvinnedagen er ikke en dag for alle, det er en dag for kvinnekamp og kvinnebevegelsen».
Selvsagt, tenkte jeg: For dem er det ikke et mål at kvinnedagen skal være for alle. Den skal være for de rene og ranke, for noen få radikale feminister på ytterste venstre fløy.
Å slukke bål med bensin
Unge Høyre fremmet på sin side parolen «Feminisme er ikke sosialisme», og om retten til å jobbe deltid. Det føltes som om noen forsøkte å slukke et bål med bensin.
Bokstavelig talt har selvsagt Unge Høyre rett. Feminisme og sosialisme er ikke det samme. Men historisk sett har de vært nært tilknyttet. En sosialist fant på ordet feminisme i 1837, og arbeiderbevegelsen oppfant 8. mars. Men feminismen i dag inneholder langt mer enn radikalfeminismen slik vi kjenner den siden 60–70-tallet. Blant annet liberal feminisme.
Vanskelig å slutte opp
Etter to og en halv times debatt tok møtet en pause før votering. Jeg så ikke helt poenget med å bli værende – jeg hadde jo uansett ikke stemmerett. Etter jeg gikk vedtok møtet følgende paroler:
100 års tålmodighet er nok – likelønn nå!
Støtt kampen mot vold, voldtekt og menneskehandel.
Stopp pornokulturen!
Prostitusjon er vold, bedre hjelpetiltak – håndhev sexkjøpsloven.
Ja til et inkluderende arbeidsmarked – nei til etnisk kjønnsdiskriminering.
Lovfest rett til heltid, ja til 6 timers dag.
Trygge aborter til alle jordens kvinner.
Nei til salg av kropp – nei til surrogati.
Selvstendig status for familiegjenforente – Fjern treårsregelen!
Merk retusjert reklame.
Kvinners rettigheter kom ikke uten kamp – mer STØTTE til kvinneorganisasjoner.
De fleste kan nok samles om og gå under enkelte av parolene. Jeg er absolutt for trygge aborter for alle jordens kvinner. Du finner neppe mange som er for menneskehandel heller. Det er allikevel noe med helheten som gjør det vanskelig for meg å slutte opp om årets tog.
LES OGSÅ: En skamløs feminisme for familien
Parodisk kvinnedag
Dessverre blir 8. mars i år akkurat det samme som i fjor og året før det – et arrangement for en liten fløy av norske kvinner med radikale holdninger som har gjort seg til talspersoner for alle.
I 2013 framstår kvinnedagen nærmest parodisk fordi vanlige menn og kvinner ikke kjenner seg igjen i kampsakene. Det er kvinnekampretorikken fra 70-tallet som gjelder. Dagens radikalfeminister er preget av holdningen «vi vet bedre enn deg hva som er bra for deg». De vil ha frigjøring ut fra et ståsted de selv definerer og i liten grad problematiserer.
Man kan faktisk være feminist og synes at porno er greit så lenge det ikke går ut over noen. Man kan faktisk være feminist og synes at stripping ikke er patriarkalsk undertrykking. Man kan til og med være mot sexkjøpsloven og for prostitusjon i regulerte former der sexarbeiderne har et reelt valg.
Man kan være dypt uenige om veien og målet for likestillingen, men vi må opp av skyttergravene og anerkjenne at en feminist er en som kjemper for kvinners rettigheter, uavhengig av om de gjør det i Kvinnefronten eller de borgerlige partiene.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Verdens mest priviligerte kvinner
På 8. mars kommer noen av verdens mest priviligerte kvinner i verdens mest priviligerte land til å gå i tog for kvinners rettigheter under paroler som «Merk retusjert reklame» og «Ja til 6-timers dag».
Disse sakene tar fokuset vekk fra de virkelig viktige sakene. Mange problemstillinger er langt viktigere enn å putte merkelapper på H&M-reklamer. I Norge har vi fortsatt lang vei å gå på flere områder, men ikke minst er likestilling en internasjonal utfordring.
Jeg hadde håpet på en samlende 8. mars som alle kunne delta på, en feiring av 100 års stemmerett for kvinner, der man kanskje kunne løftet spørsmål om likestilling generelt. Slik ble det ikke. Ytterste venstre fløy skal få det som de vil. De får ha toget for seg selv, vi andre kan feire på eget vis.
Dette er en forkortet versjon av en bloggpost fra Christoffer Biongs blogg.
