Påstandene om overutdanning, feilutdanning og det dårlige begrepet «mastersyke» har preget samfunnsdebatten om høyere utdanning de siste månedene. «Kun én prosent trenger humanister», var overskriften i Aftenposten da NHO lanserte sitt Kompetansebarometer i vår, og NHO Østfolds regiondirektør Espen Evensen oppsummerte slik: «Vi tror at vi på mange måter overutdanner til utdanningsnivåer og retninger som næringslivet ikke har et så stort behov for».
Er det hold i påstandene? Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) er vår fremste autoritet på området, og årets kandidatundersøkelse (publisert i dag, 3.juni) som undersøker hvor uteksaminerte studenter havner etter endt studium, tar med disse påstandene ut i solen. I møte med virkeligheten sprekker påstandene som troll i solen.
Les hele den nye NIFU-rapporten her!
Utvetydig konklusjon
For mens studentmassen har økt med 45.000 de siste ti årene, i forbindelse med større ungdomskull og innvandring, har omfanget av mistilpasning, som altså er andelen som enten er arbeidsledige, deltidsansatt, eller i irrelevant arbeid er derimot forblitt uendret. For fjorårets masterkandidater var andelen på kun 17,5 prosent seks måneder etter endt studium. Undersøkelsen viser flere tall som viser at studentene både får jobb, og relevant jobb, kort tid etter studiet.
NIFU sin konklusjon er utvetydig og sier at basert på tallene fra undersøkelsen «gir det liten støtte til hypotesen om at det utdannes for mange kandidater med mastergrad». Den påståtte mastersyken har aldri vært særlig troverdig, og nå blir den forhåpentlig begravet for lang tid.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Humanister klarer seg fint
En annen misoppfatning som blant annet NHOs Kompetansebarometer har bygget opp under er at det er få som har bruk for humanister. Det er nok mange uteksaminerte humanister som kan kjenne seg igjen i at det ikke er lett å få jobb, og spesielt ikke fast fulltidsjobb. Dette underbygger NIFUs kandidatundersøkelse. Den viser at humanister bruker noe lengre tid på å få relevant og fast fulltidsarbeid enn andre studier. Likevel er nesten 7 av 10 i relevant arbeid kun seks måneder etter endt studie, og humaniora viser seg og å være det studiet som er minst påvirket av konjunkturer i samfunnet.
Litt lenger etter studiets slutt viser også tallene seg raskt å bli mye bedre enn etter kun seks måneder etter studie. I humaniora er og trenden lik snittet for alle studiene. For selv om andelen humanister har økt betraktelig de siste årene, er andelen som er «mistilpasset» stabil, og her har nok både humanister og bedrifter gjort en god jobb med å tilpasse seg hverandre. Dette arbeid må fortsette. Det er viktig at både bedrifter og studenter klarer å vise hva humanister er gode til, og hva de kan bidra med i arbeidslivet.
LES OGSÅ: Svar fra NHO
Viktig utviklingsarena, ikke oppbevaringsanstalt
I en tid hvor det er konsensus om at humankapital og omstillingsevne blir viktigere for fremtidig utvikling, er det et paradoks at sterke stemmer fremdeles er opptatt av «krone inne per krone ut» når man diskuterer høyere utdanning. Omstillingsevne er en egenskap man lærer i høyere utdanning ved at man «lærer å lære», og vi må huske at vi skal fortsette å bygge samfunn, ikke bare bedrifter.
Tiden man tilbringer på et universitet eller en høgskole er en viktig utviklingsarena for den fremtidige samfunnsbyggingen – ikke en forberedende oppbevaringsanstalt før næringslivet. Vi må diskutere høyere utdanning i et samfunnsperspektiv hvis vi skal bli forberedt på fremtiden.
