Det er interessant og litt nedslående å lese Kristin Halvorsen og Audun Lysbakkens analyse av den offentlige skole i kronikken «Vær ærlig om privatskolen, Erna». Det er mange grunner til å være skeptisk til en gjeninnføring av friskoleloven, men det er mot tyngdeloven å håpe at dagens privatskolelov på lang sikt har livets rett i en tid hvor målstyring og privatisering av offentlige tjenester ellers brer om seg.
LES: Erna Solbergs svar til Lysbakken og Halvorsen
Målstyring er del av en neoliberalistisk statsforvaltning hvor standarder og kriterier for kvalitet i tjenesteytingen er statlig definert. Tjenesten konkurranseutsettes, og hvem som helst kan søke om å få levere tjenestene, så sant leveransen er innenfor de statlig definerte kriteriene. Selv omsorg for de aller svakeste av oss er i stor grad overlatt til private aktører, enten det er barnevernsinstitusjoner eller sykehjemsdrift. At skoleverket holdes utenfor er et unntak og sier noe om den offentlige fellesskolenes unike posisjon i samfunnet.
Felles dannelsesarena
Den sterke motstanden mot privatisering av skolen er en indikator på at skole fortsatt blir ansett som langt mer enn et sted for kunnskapsleveranse. Det er en institusjon som sikrer likhet og demokratiutvikling på tvers av sosiale klasser. Slik har skolen fra etterkrigsårene vært en garantist for utvikling av et kristen-humanistisk sosialdemokratisk sinnelag i stadig nye generasjoner. Den eneste grunnen til å beholde den restriktive privatskolelovgivningen som sikrer et tilnærmet offentlig utdanningsmonopol, er at skole som felles dannelsesarena fortsatt verdsettes blant oss. Halvorsen og Lysbakken demonstrer dette når de henviser til skolen som «..en av samfunnets viktigste felles møteplasser, der barn og unge fra alle typer bakgrunn er velkomne».
Det paradoksale er da at når Halvorsen og Lysbakken skal demonstrere den offentlige skoles kvalitet, henvises det raskt til resultat fra internasjonale tester. Disse testene er et ledd i det internasjonaliserte målstyringsparadigme som foruten PISA, TIMSS og PIRLS, består av et sinnrikt sett av nasjonale måleinstrumenter hvor skolens ytelser i form av målbar kompetanse etter standardiserte kriterier står i sentrum. Allerede før fylte syv år blir det gjort kartlegginger av det enkelte barn som forteller oss hvor produktiv deres barndom har vært i form av oppnådd læringsresultat.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Motsier seg selv
Det er derimot ikke uproblematisk på den ene siden å løfte frem den offentlige skolens kvalitative dannelsesoppdrag mens man samtidig vurderer skolen på bakgrunn av kvantitative måltall. Det blir som om man vurderte et maleri på bakgrunn av hvor mye maling som har blitt brukt.
I et dannelsesperspektiv vil målet på skolens kvalitet være hvorvidt lærestoffet har skapt grunnlag for den ønskede personlige og sosiale vekst hos den enkelte elev. Danning handler om at barnet gjennom å ha arbeidet med et lærestoff i en gruppe, blir litt mer seg selv – litt mer en ansvarlig samfunnsaktør. Det skjer med andre ord en danning av elevene gjennom læring.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Lek vil bli nedprioritert
Fra å anse læring som et middel for å oppnå danning, vil derimot målstyringsregimer gjøre middelet til et mål i seg selv. At læring er et mål for skolens virksomhet slik målstyring bidrar til, høres unektelig uproblematisk ut. Målstyring er endog presentert som en mulighet til å utvikle metodefrihet og dermed større mangfold i skolen, siden det ikke stilles krav om spesifikt innhold eller metode i LK06 (læreplan i Kunnskapsløftet), bare et bestemt læringsutbytte.
Men forskning tyder på at det som vil prege undervisning i et målstyringsregime, først og fremst er raskeste og tryggeste vei til målbar kompetanse. Vilje til å utvikle ny pedagogikk vil bli fraværende. Arbeid med kunstfag og ikke-produktive aktiviteter som lek, vil bli nedprioritert. Muligheten for å ta omveier i arbeidet med et stoff, for også å oppfylle ikke målbare sosiale og emosjonelle mål, vil bli mindre.
Burde kjempe mot målstyring
Alle ledd i kjeden fra den enkelte elev til kunnskapsministeren selv, ansvarliggjøres på bakgrunn av kvantifiserbare data om kompetanse og læringsutbytte gjennom kartleggingsprøver, nasjonale prøver og internasjonale tester, og skolens hverdag blir fort en heseblesende jakt på evidence-based best practice hvor hensynet til den langsomme prosessen hvert barn gjennomgår mot å bli litt mer seg selv, skyves i bakgrunnen.
En kan ikke forsvare den offentlige fellesskolens posisjon, uten å ta hensyn til relasjonen mellom læring og danning. At fellesskolen fortsatt har stor oppslutning, skyldes at vi anser at dens målsetting ligger hinsides målstyringens snevre fokus på standardisert ytelse. Økt privatisering er en naturlig konsekvens av en målstyringstankegang. Kampen for den offentlige fellesskolen burde derfor i større grad også være en kamp mot en målstyrt skole. Halvorsen og Lysbakken argumenterer derimot på premissene til de samfunnskreftene som arbeider for økt privatisering – også i skolen.
