For første gang i historien sier et flertall blant biskopene i Den norske kirke at de ønsker å anerkjenne både homofil og heterofil kjærlighet i kirkens ordninger.
Dermed hadde et bispeflertall makt til å gi en betydelig anerkjennelse av homofil kjærlighet da bispemøtet torsdag skulle legge frem sin læreuttalelse.
De kunne med en slik anerkjennelse angitt et historisk kompass for endring i kirkelig praksis og ikke minst gitt oppreisning for en gruppe underpriviligerte medlemmer. Likevel valgte de å la være.
Hvilket samhold?
Med stort alvor angir de forklaringen at «samholdet i kirken er satt på en alvorlig prøve i denne saken» og at det dermed kreves av dem «å finne en løsning som kan samle alle». Problemet er at bispeflertallets forslag ikke samler alle. Tvert imot.
For det første: Likekjønnede par vil fortsatt kunne få kirkelig forbønn for borgerlig inngått ekteskap, dersom det blir slik flertallet av biskopene nå anbefaler. Men de vil fortsatt ikke kunne inngå ekteskap i kirken, slik de altså nektes per i dag.
Bispeflertallet anbefaler i sin uttalelse at sistnevnte privilegium fortsatt forbeholdes heterofile. Prinsipielt betyr dette at de anbefaler å opprettholde en hierarkisk rangering av folk, kjærlighet og samliv. Dette er alvorlig for hele kirken, for dens kjærlighetsteologi og for dens troverdighet.
Manglende lederskap
I tillegg tåkelegger biskopenes retorikk at kirken «samles» ved å nekte noen tilgang til tjenester og posisjoner. Og vedtakets underliggende budskap er: Menneskene dette primært gjelder; skeive, deres familier og venner - deres erfaringer og fortellinger - veies og finnes for lette, igjen.
Og for det andre: Når bispeflertallet hevder at samholdet i kirken står alvorlig prøve, så er det grunn til å spørre om hvilket samhold de mener og hvorfor dette skal veie tyngst?
De teologiske argumentene for å likestille homofil og heterofil kjærlighet er for lengst besørget og anerkjent i faglige kretser og blant et betydelig antall prester og kirkeansatte. Alt lå til rette for biskopene nå, både pastoralt, demokratisk og faglig, for å utvise det lederskapet vi har ventet på. Likevel valgte de å la være.
Les også: Homofil prest skuffet over biskoper
Trusselen om kirkesplittelse og kirkens enhet
Så hva er det som har veid tyngre enn bispeflertallets egen pastorale overbevisning, gode teologiske argumenter og folkets og medlemmenes røst?
Antagelig et det aktivismen fra en liten men mektig gruppe konservative medlemmer som til tross for å være i betydelig mindretall har lykkes å mobilisere en av kirkehistoriens mest effektive hersketeknikker, nemlig trusselen om å være kirkesplittende. Dermed har de også maktet å holde bispeflertallet i sjakk.
Som alle hersketeknikker kan og skal også anklagen om å være, uttale eller representere noe som virker kirkesplittende, avsløres, dekodes og svares på. Det krever mot. Og det ser ikke ut til at det har lykkes bispeflertallet i å mobilisere nok av det i denne sammenhengen, i alle fall ikke i tilstrekkelig grad.
Kanskje har de hatt for lite hjelp.
Ikke gjøre forskjell på folk
Mange er kamptrette og lei av disputten, og debatten har denne gang ikke vært en del av det offentlige ordskiftet slik den tidligere har vært, dessverre.
Uansett, kirkehistorien forteller mange fortellinger om ledere som av ulike årsaker går seg vill i sine lojalitetshensyn og etter mitt skjønn vil denne ukens bispemøte føye seg inn i rekka av disse. De hadde nå for første gang formell makt til å gjøre en forskjell, men ikke motet.
Søndag lyder følgende bibelfraser i alle landets kirker: «Dere kan ikke tro på Jesus og samtidig gjøre forskjell på folk». I tillegg skal det dobbelte kjærlighetsbud leses. Det blir antagelig en tøff dag på jobb for flertallsbiskopene.
Teksten er også publisert på nettsiden Kristen og progressiv.
