Debatten om voldtekt og ansvar har rast etter utspillet til psykiater Synnøve Bratlie om sovevoldtekter. Kritikerne synes å ha som utgangspunkt at voldtekt er voldtekt og at offeret aldri har ansvar. På ett nivå er begge deler riktig. Men den programmatiske og moralistiske avvisningen av andre fortolkninger bidrar til en problematisk forenkling, som ikke bringer forståelsen av voldtekt og ansvar videre.
LES OGSÅ: Voldtekt og verdighet
Utvidelsen av voldtektsbegrepet
Den historiske konteksten er viktig å ha med. Hva vi forstår som voldtekt har nemlig variert over tid, og det er rimelig å si at forståelsen av voldtekt er blitt gradvis utvidet. I dag vil de fleste være enige i at voldtekt handler om mye mer enn den stereotypiske voldelige overfallsvoldtekten utført av en fremmed mann.
Voldtekt skjer også i parforhold og andre nære relasjoner. Vi har også fått en mer nyansert forståelse av hvordan voldtekt kan skje og at voldtekt ikke behøver ikke være ledsaget av grov fysisk vold. Tvangen kan være mer subtil. Også juridisk er voldtektsbegrepet utvidet. I dag kan man dømmes for uaktsom voldtekt, dvs. for å ha begått voldtekt når man burde ha skjønt at den seksuelle omgangen skjedde under tvang.
Utvidelsen av voldtektsbegrepet har bidratt til å nyansere hva slags forbrytelse voldtekt er. Samtidig viser både internasjonal og norsk forskning at mange voldtekter ikke forstås som voldtekt av dem som rammes.
Slike «ikke-erkjente» voldtekter blir ofte oppfattet som et problem. Fenomenet tolkes som utslag av at ofre føler skyld, eller mangler kunnskap om hva voldtekt er. I noen sammenhenger framsettes det nærmest som et krav til ofrene at de skal erkjenne – ikke bare av hensyn til seg selv, men for samfunnets del, slik at de kan anmelde og bidra til å få problemet fram i lyset.
LES OGSÅ: Hvem eier begrepet voldtekt?
Ikke-erkjente voldtekter
Et offer-sentrert perspektiv, hvor vi ikke tar for gitt at det som kan være ønskelig på samfunnsnivå nødvendigvis er i ofrenes interesse, kan få fram hvorfor det kan være riktig for ofre å velge andre fortolkninger enn voldtekt. Og at det verken behøver å være et uttrykk for skyld eller fornektelse av hva som «egentlig» skjedde.
Forskning har nemlig vist at det å avvise voldtektskategorien ikke behøver å bety at overgrepet avvises.
Å velge en annen merkelapp på det som skjedde, kan handle om at det å definere hendelsen som voldtekt kan ha større omkostninger enn offeret er villig til å bære – særlig hvis overgrepet skjedde i en nær relasjon.
LES OGSÅ: Skal det straffe seg å anmelde voldtekt?
Voldtektsbegrepet gir sterke føringer for hva som er riktig å gjøre, for eksempel at man bør bryte relasjonen til utøveren og anmelde til politiet. Slike handlinger kan få store ringvirkninger og ikke bare for de to impliserte partene. Barna, øvrig familie og nettverket kan også bli berørt. Begrepet gir også en tydeligere offeridentitet, som kan oppleves som feil av mange og som et hinder for å ordne opp selv i en vanskelig situasjon.
Kulturelle betingelser
Det kan altså ligge ganske så veloverveide grunner bak det å ikke erkjenne voldtekt. Det kan også handle om hvordan spørsmål om kjønn, klasse, alder, seksualitet og etnisitet spiller inn, ikke bare i å skape utsatthet for overgrep, men også i å forme hva det å påberope seg offerstatus eller ansvar betyr for den enkelte.
Vi er opptatt av å åpne for en mer kompleks forståelse av hva ikke-erkjente voldtekter kan handle om, uten å miste av syne behovet for å lyssette de kulturelle betingelsene som muliggjør bagatellisering og legitimering av overgrep.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Må ansvar være et nullsumspill?
Ofte blir det å ikke definere et overgrep som voldtekt forstått som et utslag av en «skylde på offeret»-logikk. Offeret får eller påtar seg hele eller noe av ansvaret for det som skjedde, og utøverens ansvar reduseres tilsvarende.
Denne forståelsen av ansvar, som et nullsumspill, preger også den siste tidens voldtektsdebatt.
Her blir det å peke på ofres ansvar slått hardt ned på ut fra tanken om at det gjør offerets atferd til overgrepets årsak.
Slik behøver det imidlertid ikke være.
Ofre kan føle ansvar
Hvordan vi kan forstå ansvar i voldtektssituasjoner er diskutert i den internasjonale forskningen. Feministiske forskere har tatt til orde for et perspektiv på ansvar som peker ut over nullsumtenkningen.
Et forslag er å tenke på offerets og utøverens ansvar som to ulike størrelser og ikke som noe delbart. Da kan det gi mening å anerkjenne at ofre kan føle ansvar for å ha satt seg i en dum situasjon, for eksempel ved å ha blitt med en fremmed hjem etter en fuktig kveld på byen, men uten at dette reduserer utøverens ansvar for selve overgrepet eller på noen måte er årsaken til at overgrepet skjedde.
En implikasjon av dette perspektivet er at vi heller enn å fokusere på at offeret aldri har ansvar, bør fokusere på at utøveren alltid har det.
