La oss starte med utgangspunktet – vi verken kan eller bør forby alle ytringer vi ikke liker; vi har ytringsfrihet i Norge. Den er og bør være omfattende, og solid beskyttet. Men det betyr ikke at alle ytringer er tillatte.
Vi har, som de fleste andre siviliserte land, lang tradisjon for å forby fremsettelser av alvorlige trusler selv om trusler er ytringer.
SE STOLTENBERGS NYTTÅRSTALE I NRKs NETT-TV
Det er heller ikke lov å ærekrenke folk, krenke deres «gode navn og rykte».
Og det er ikke lov å drive personsjikane – eller grovt å diskriminere eller hetse noen på grunn av deres legning, religion, etnisitet eller nasjonalitet.
Krenkende ytringer kan være lovlige
Fordi ytringsfrihet er så sentralt; for ikke å ramme for mye, er det en viss terskel for å si at ytringer rammes av disse forbudene. Ikke all sjikane er grov nok til å kvalifisere som straffbar sjikane. Det som i utgangspunktet er krenkende og private ytringer – som at noen er korrupte eller bedrar sin mann, kan være lovlige å fremsette.
Beskyldninger om korrupsjon er lovlige om de har godt faktisk belegg, i alle fall om de har offentlig interesse. Ellers privatlivskrenkende opplysninger om mann- eller konebedrag er lovlige om de rammer politikeren som bygger sin politiske plattform på ekteskapelig seksualmoralisering.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hvor gjelder ytringsfriheten?
Ytringsfriheten gjelder uansett om vi snakker muntlig, skriver i en avis – eller skriver på nett. Bør det ikke da også være slik at forbudte ytringer også er forbudt på nett?
Om en først er enig i at de skal være forbudt, er det liten grunn til at de ikke bør være forbudt også på nett; nettet er blitt en helt sentral kanal for ytringer.
Men fordi ingen på Stortinget forutså internett i 1902, da straffeloven ble vedtatt, og fordi vi anser det som en viktig verdi at ingen skal kunne straffes uten at det står helt uttrykkelig i loven at det de har gjort er forbudt, er noen ytringer formulert slik at de bare straffbare fremsatt muntlig eller ved trykt skrift, ikke på internett.
Det gjelder blant annet ytringer som oppfordrer til statskupp eller til straffbare handlinger, slik bloggeren Eivind Berge «forherliget» drap på polititjenestemenn.
Regjeringen har ikke fått det til
Disse ytringene ville for lengst vært forbudt også på nett, dersom den nye straffeloven fra 2005 hadde trådt i kraft. Men det har ikke regjeringen fått til – selv om loven for lengst er vedtatt, blir den, blant annet på grunn av at politiets datasystemer ikke er oppgradert, stadig utsatt. Etter seneste opplysninger til 2017.
Med den nyttårstalevarslede lovendring – som ble godkjent i statsråd 14. desember 2012 – vil man avbøte en liten flik av denne forsinkelsen, og gjøre de ulovlige ytringer som for tiden er lovlige på nett, ulovlige også der. Og det er jo fint. Men dette tiltaket er altså en konsekvens av saken mot nettopp Berge, slik det fremgår av punkt 2 i regjeringens proposisjon
Og det er liten grunn til å tro at forslaget vil gjøre noen forskjell for omfanget av nettmobbing, langt de fleste mobbeytringer på nett – personsjikanen, ærekrenkelsene, truslene er allerede forbudt, også på nett. Det er de ytringene statsministeren nå sier han vil til livs, de rasistiske og hatefulle ytringene, også. Så langt nyttårsforsettets reelle innhold, og nyhetsverdi.
Men hvorfor fortsetter disse ytringene når de faktisk er forbudt?
Forbud og straff er sjelden tilstrekkelig
Eksistensen av forbud og straff er sjelden tilstrekkelig til å få alle til å avstå fra straffbare handlinger. De er likevel viktige som signaler om hva samfunnet vil – og ikke vil – godta.
En måte å øke straffebudenes avskrekkende effekt er å håndheve dem, mange straffebud som ikke håndheves blir etter hvert heller ikke etterlevd. Hvis ingen syklister noen gang får bot for å sykle på rødt, utvikles det raskt en (u)kultur for at det er greit å sykle på rødt; greiere enn å kjøre på rødt, i alle fall. Og hvor ulovlig kan det egentlig være å snakke i mobil i bilen når «alle» gjør det, uten å bli tatt?
Forfølges straffbare ytringer?
Hvordan er det med de ulovlige ytringer – straffeforfølges de?
Det er ikke godt å si. Jeg har prøvd, men ennå ikke fått, noen god statistikk over dette, hverken for ulovlige ytringer fremsatt generelt eller på nett. For at politiet skal bli klar over at slike ytringer finner sted, er de også avhengig av at de blir anmeldt. Det er det antagelig svært mange av dem som ikke blir.
Skal en dømme etter ærekrenkelsessakene, er det lite som tyder på at ulovlige ytringer straffeforfølges i noen særlig grad. Selv om ærekrenkelser alltid har vært straffbare, er ingen ilagt bøter eller fengsel for noen ærekrenkelse siden 70-tallet. Etter påtrykk fra blant andre Riksadvokaten ble ærekrenkelsesreglene derfor besluttet avkriminalisert i 2009.
Avkriminaliseringen skjedde ikke fordi loven sjelden ble brutt, den ble både brutt og forfulgt ganske ofte. Problemet var at den så å si aldri ble strafferettslig forfulgt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Dårlig signal
Anmeldelser for ærekrenkelser ble rutinemessig henlagt av påtalemyndigheten, fordi «almene hensyn» ikke tilsa tiltale. Det er et poeng med straffesanksjonering at almene hensyn i alle fall iblant tilsier at saken bør forfølges og tiltale tas ut.
At ærekrenkelsessakene rutinemessig ble henlagt gav også et ganske dårlig signal til dem som følte seg krenket, om samfunnets syn på ærekrenkelser: Ja, mulig dere er krenket, men det bryr ikke vi oss om, liksom.
Når denne nye 2005-straffeloven engang trer i kraft, vil ærekrenkelser stadig være forbudt. Istedenfor å være belagt med straff, vil de imidlertid da kunne gi grunnlag for erstatning ved sivilt søksmål etter skadeserstatningslovens nye paragrafer (inspirert av et forslag fra Redaktørforeningen, se avslutningen her),
Må følge opp i praksis
Ikke alle ulovlige ytringer bør avkriminaliseres, særlig trusler, oppfordringer til vold og ulovlige handlinger og grov persontrakassering er noe mange vil være enige om er så alvorlig at det bør være straffbart. Så avkriminalisering i seg selv er ingen løsning om en vil få bukt med hatefulle ytringer og hets på nett.
Men bare å kriminalisere de ytringer en vil til livs, uten å følge dem opp i praksis – gjennom opplysningsarbeid, gjennom holdningsskaping – og gjennom straffeforfølgelse – er en dårlig idé, av i alle fall to grunner: For det første undergraver det tilliten til rettssystemet, og straffens avskrekkende funksjon. For det andre virker det ikke.
En versjon av denne teksten er også publisert på Tinteguri, bloggen til Anita Krohn Traaseth.
