Stålsettutvalgets innstilling er forhåpentligvis begynnelsen på en fruktbar debatt om hvordan vi skal få til et velfungerende, flerreligiøst samfunn. Det må imidlertid ryddes litt i begrepene. For eksempel: Dersom skolens fellesarrangementer blir helt uten religiøst innhold, er det likefullt et verdigrunnlag, den sekulære humanismen, som råder grunnen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det kjennes tomt
I vårt samfunn, der Gud for lengst er fjernet fra de selvfølgelige, felles referansene våre, er den gudløse humanismen blitt selve default settinga, nullpunktet som alt annet kretser rundt. Altså det du får om du ikke aktivt velger noe annet. Det vi alle forventes å være innforstått med og støtte opp om.
For veldig mange mennesker vil dette i praksis bety at fellesarrangementer, som dem i skolen, tømmes for mening.
Det er mange fine verdier i for eksempel Humanetisk forbunds «Humanistmanifest». Mye som jeg kan skrive under på. Ingenting jeg tar direkte anstøt av. Samtidig kjennes det tomt. Uten rotfeste i levd liv, uten forankring i menneskers sinn og kropp - som tomme, uforpliktende proklamasjoner. «Gud er død,» sies det i vennlig, ikke-få-panikk-font, «men ikke fortvil. Vi må da klare å være snille med hverandre like vel?»
Gidder ikke være selvutslettende
Så er det vel betimelig å spørre: Er det så farlig da? Kjære vene, man må da for fellesskapets skyld kunne leve med at «det kjennes tomt» innimellom? Svaret er selvfølgelig at, ja, det kan jeg. Jeg kan godt innfinne meg med at juleavslutningene på skolen til sønnen min ikke preges av budskapet om Gud som ble menneske, eller at fedrelandssalmen droppes 17.mai.
Dersom det er det som kreves av meg for at alle skal føle seg velkomne og inkluderte. Samtidig gidder jeg ikke være selvutslettende, heller. Jeg forventer en viss romslighet tilbake.
Rutinemessig trusselbilde
Den gudløse humanismen har skapt fortellinger om frykt, tvang og maktmisbruk i forbindelse med nærmest all religiøs praksis og symbolikk. Dette trusselbildet aktiveres så rutinemessig at store deler av kirka har internalisert det. Resultatet er en selvutslettende kristendom, en kristendom som nærmest unnskylder seg for at den finnes.
Er det noe kristne, kanskje særlig vi unge voksne kristne, har fått nok av, så er det det der. Vi gidder ikke være «kristne» lenger. Vi vil ikke finne oss i at det ikke er plass til oss, som hele mennesker - hvilket vil si kristne mennesker - i offentligheten og samfunnslivet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Ingen kan vinne alt
Det vi alle må skjønne er at ingen kan vinne alt. Dersom vi skal lykkes med å skape et fungerende flerreligiøst samfunn, må alle være villige til å tape litt. Ingen kan eie fellesarenaene fullt og helt.
Vi må alle finne oss i at seremonier og fellesmarkeringer inneholder ting, symboler og elementer, som vi ikke kan identifisere oss fullt og helt med. Alternativet er å ikke ha fellesarenaer.
Det flerreligiøse samfunnet er ikke et Paradise hotell. Det er ikke rom for narsissister som krever å få være seg selv 110 prosent.
