Jeg var 14 år da jeg var på Utøya for andre gang, og var veldig glad i livet. Mellom fotballkampene og de politiske verkstedene var det en sosial arena, der jeg fikk møte mange med samme interesser og ønsker som meg. Så endret alt seg. Den svarte fredagen der hele min verden ble snudd på hodet, og da alt jeg trodde på i hverdagen plutselig ikke gjaldt lengre. Jeg ble skutt fem ganger, og verst av alt - mistet flere av mine gode venner.
Hendelsen fikk enorm mediedekning rett etterpå, og så snart jeg fysisk kunne, ville jeg tale for meg selv.
Jeg ville si det som jeg følte det: en hendelse som dette kan sette sine spor, men trenger ikke å ødelegge fullstendig.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Tilbake til hverdagen
Etter 22. juli fikk jeg prøvd en styrke jeg aldri i verden trodde jeg hadde. En styrke som ikke bare har gjort det lettere for meg, men også de rundt meg. Jeg har lest at noen ble avhengige av oppmerksomheten. Eller at noen andre følte seg oversett så snart mediedekningen ga seg. Dette er fullt forståelig, men det er ikke noe jeg har følt på selv. Jeg har kun villet gi uttrykk for at ting blir bedre, selv om det ikke alltid virker sånn.
Personlig har jeg gjort mitt beste for å komme tilbake til hverdagen så fort som mulig, og begynte på skolen igjen så fort kroppen min tålte det. Jeg gikk ut av ungdomsskolen med de beste karakterene jeg noen gang har hatt, og begynner til høsten på 2. året på dramalinja. Jeg tenker at ut av noe vondt må det komme noe godt. Selv om mørket har virket så altoppslukende at det ikke så ut som om det kunne være noe lysglimt i enden, må det være noe godt man kan fiske ut av det.
For min del har vissheten om at jeg har klart meg gjennom en terrorhendelse som rystet hele Norge hjulpet meg videre. Det gir meg styrke i hverdagen. Styrke som kanskje har erstattet den utryggheten jeg følte på i slutten av 2011.
LES OGSÅ: Helseminister Støre om de vanskelige årene
Hvordan du tar det
For jeg har vært utrygg jeg også. Ingen tvil om det. I desember 2011 kunne jeg sitte med bakhodet mot vinduet og føle at noen skulle skyte meg i hodet. Eller jeg kunne gå på gaten og føle at jeg ble siktet på. Jeg føler fortsatt på utryggheten på nyttårsaften når rakettene kommer «farlig nært». Jeg er ingen jernkvinne, men jeg gjør mitt beste for at jeg skal ha en positiv innstilling til tross for hva jeg har vært i gjennom. «Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det» synes jeg er et godt ordtak, og er noe jeg prøver å leve litt etter.
Så er det de som ikke tror meg når jeg sier at ting går bra. De sier det ikke til meg personlig, men kanskje til moren eller faren min: «Men hun er jo så ung, hun klarer jo ikke å forstå hva hun har vært i gjennom» eller «hun får nok en reaksjon senere, bare vent og se.»
Jeg forstår at ikke alle skjønner at det kan gå greit etter en utenkelig hendelse. Men det vil ikke si at jeg ikke har forståelse av hva som har hendt. Det at jeg er ung betyr aldeles ikke at jeg er dum. Og det betyr definitivt ikke at jeg er naiv. Jeg har lest statistikkene, og er ikke hundre prosent sikker på at jeg aldri kommer til å få en «ordentlig» reaksjon. Men foreløpig har jeg det fint, så jeg forstår ikke hvorfor det forventes at jeg skal fokusere på det negative fortiden har gitt meg når jeg heller kan fokusere på det positive som ligger foran meg.
Alle mistet noe den dagen
Så vil jeg bare presisere at jeg på ingen måte ser ned på de som sliter. Det er fullt forståelig om du føler deg glemt etter massiv oppmerksomhet, og plutselig er det stille. Og jeg sier ikke at alle som var på Utøya har det helt fint i dag. Alle reagerer på sin måte, og alle har dårlige dager.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Jeg har også merket meg at mange har fått en «du burde virkelig ha kommet over det nå»-innstilling. Ja, det er to år siden, men det betyr ikke at folk ikke fortsatt har noen problemer. Om du har mistet en arm kommer den aldri tilbake igjen. Noe lignende tror jeg også gjelder for psyken. Klart, du kan lære deg å leve fullverdig uten en arm. Du kan se ting fra et annet perspektiv, og med trening kan du leve som andre mennesker, men armen mangler fortsatt. Jeg tror alle som var på Utøya den dagen har mistet noe. Kanskje ikke fysisk, men psykisk er det noe som er forandret og som aldri kommer tilbake.
Jeg er også endret. 22. juli satt sine spor, og jeg har mistet noe som aldri kommer tilbake. Men jeg merker at ting blir bedre. Jeg vet at mine venner, min kjæreste og min familie er der for å støtte meg om det skulle gå galt en dag, men før det eventuelt skjer, engasjerer jeg meg så mye jeg kan for å rette opp i andres urettferdighet.
Jeg liker å ha noe å gjøre, og om jeg kan hjelpe andre i samme slengen synes jeg det er helt fantastisk. Jeg er riktignok ikke aktiv i AUF lengre, men det har ingen ting med Utøya å gjøre. Jeg er simpelthen bare annerledes enn jeg var for to år siden. Jeg er aktiv i flere andre organisasjoner, og driver mye med ting som gjør meg glad. Jeg gjør mitt beste for å ha mennesker rundt meg som gir meg energi og livslyst. I dag elsker jeg livet.
