Likhetstankegangen er en del av den norske kulturen også innenfor idretten, i hvert fall frem til spillerne fyller 13 år. Frem til denne alderen er det i mange sammenhenger viktig at alle skal være sammen om alt, og at det ikke skal gjøres noen forskjell.
Tanken bak dette er at vi ikke har noen å miste. Det har vi jo heller ikke, når alternativet til idrett for mange kan bli stillesitting, skjermglaning og kun trim for fingrene. Men vi mister antageligvis mange ved denne dyrkingen av likhetstankegangen. Det gjelder fotballspillere som mistrives fordi forskjellene innad i laget og treningsgruppene er så store at de virker demotiverende for spillere i begge ender av skalaen.
Vi mener at det å trene med spillere på omtrent samme nivå gir muligheter til utvikling, mestring og læring, samt riktige utfordringer for alle. Dette mener vi vil skape mer motivasjon og lyst til å spille fotball lenger. Når forskjellene mellom spillerne blir for store, mister mange lysten og motivasjonen. Muligheten for å utvikle seg begrenses også.
SE VINN ELLER FORSVINN: Innblikk i overgangen fra barne- til ungdomsidretten
Prioritere de beste
Er det mulig å tenke seg at vi kunne beholde enda flere unge fotballspillere om vi la forholdene bedre til rette for dem som vil mest? At alle de som har talent, ambisjoner, motivasjon og ønske om å utvikle seg, ble prioritert? Ikke prioritert på bekostning av alle andre, men bare prioritert. At vi kunne legge forholdene enda bedre til rette også for dem som vil noe mer enn snittet?
Dette må selvfølgelig skje i kombinasjon med et kvalifisert tilbud til alle de andre, altså ikke i stedet for. Det må kunne være mulig, også i likhetstenkende Norge, å gjøre en viss forskjell på G 09 laget til Tertitten FK med Lionel (som har talent, er treningsivrig, har ambisjoner og lyst til å bruke tid på å bli god) og Ola (som dukker opp på trening når det passer for ham, bruker vintersesongen til å gå på ski, og er mest med på fotball fordi alle andre er med).
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Mer penger til barnefotball
Hva med å satse skikkelig i dag, på fremtiden, altså på barn og unge? Flytte kroner og ressurser fra seniorfotballen til barne- og ungdomsfotballen, og tenke litt lenger frem enn neste EM og VM for de voksne. Kan vi for eksempel beslutte å ta 30 prosent av «seniorbudsjettet» og flytte det over til dagens unge og fremadstormende i et 10-årsperspektiv?
Dagens seniorspillere har i stor grad nådd sitt maksnivå. Det er de unge som må satses på om vi om noen år kan håpe på å se de norske fargene vaie i vinden, også når det ikke er hvitt på bakken.
Satser vi på barne- og ungdomsfotballen, kan vi også få flere spillere på et høyere internasjonalt nivå, ikke bare én nå og da. Et stort løft med fokus på kompetanse, treningsinnhold, fasiliteter og tilrettelegging for de yngre kunne bidratt til at flere ville kjenne den gode mestringsfølelsen, fordi de blir ivaretatt og fulgt opp på en profesjonell og kompetent måte fra de er 7–8 år. «Lillebror» Island vil nok kunne gi oss noen gode impulser på hvordan vi kunne jobbet enda bedre i barne- og ungdomsfotballen.
FØLG DEBATTEN: @NRKytring på Twitter
Utvikling er viktig
Foreldrenes og trenernes holdninger er viktige for å få unge til å fortsette med fotball. Det er viktig at både trenere og foreldre er mindre opptatt av resultater og mer av utvikling. Det er mestring, utvikling og følelsen av fremgang som ofte skaper den beste motivasjonen for å holde på lenger. Det er bra og viktig med foreldreengasjement, men foreldrenes innblanding må begrenses til å støtte spillerne, og ikke til å «overta» ledelse av klubb og lag som drives på en profesjonell måte. I verste fall kan dette føre til at både spillere og klubbledere legger opp.
For trenerens del er det viktig at de «ser» alle, har den rette kompetansen og er i stand til å motivere alle i gruppen, også de som ikke er startoppstillingen.
Etter inspirasjon fra fotballnasjonene
Norsk Fotballakademi (NFA) har nå over 200 fotballspillende barn i Oslo, Bærum og Kambo/Ås i alderen 8–12 år. I alle de syv årene vi har holdt på, har vi nivåinndelt gruppene på tvers av alder, basert på ferdigheter og motivasjon. Treningsinnholdet er det samme som for de større velkjente fotballakademiene i Europa, det vektlegges kompetanse hos trenerne og det settes krav til spillerne som er med.
Ventelister og cirka 800 spillere i løpet av syv år, viser etter vår mening at modellen virker svært godt i Norge, i tillegg til positiv respons og synlige resultater i utvikling av spillere.
Det er mange unge fotballspillere som er sugne på et slikt tilbud, ofte som følge av at tilbudet i klubbene deres ikke tilfredsstiller deres behov, krav og ønsker. Derfor er NFA populært for dem som er ute etter å utvikle seg gjennom en modell som er mer «akademiserte» enn den norske. Viktig, uansett modell, er også den uorganiserte fotballeken på «løkka».
LES OGSÅ: Barn får penger for å score
I NFA tilrettelegges det for alle nivåer, men det differensieres, slik at Christian O og Stig ikke nødvendigvis kommer på samme gruppe selv om de er like gamle og går i samme klasse. Denne måten å drive på mener vi, etter syv års erfaring, gir den beste utviklingen og motivasjonen for hver enkelt spiller. De lærer og utvikler spilleforståelse og tekniske grunnferdigheter i riktig alder, og på sitt nivå.
Så gjenstår det å se om noen av disse spillerne om noen år kan heve en pokal i et stort internasjonalt seniormesterskap etter å ha spilt ballbesittende fotball, krydret med briljante enkeltmannsprestasjoner, i kombinasjon med å være effektive i lengderetning, når muligheten byr seg. Vi håper i fremtiden å klare det fordi vi har spillere med de rette ferdighetene, utviklet over tid og ut fra en klar målsetting og strategi for utvikling av unge spillere.
