Likestilling handler ikke om prosentandeler mannlige sykepleiere og kvinnelige toppledere, om kvotering og tvungen pappapermisjon. Likestilling er ikke et spørsmål om hvilke valg folk gjør, men om hvilke muligheter de har til fritt å velge, uavhengig av kjønn. At kvinner og menn velger ulikt er ikke i seg selv problematisk.
I år feirer vi 100-årsjubileet for kvinners stemmerett. Norge er i dag et av verdens mest likestilte land. Men noen midt i blant oss har blitt hengende etter. Jeg har selvsagt ingen rett til å diktere hva andre kvinner skal kjempe for. Men når venstresidens rødstrømper bruker kvinnedagen til å kjempe mot stripping og EØS, mens naboen deres kan risikere å bli kjønnslemlestet eller tvangsgiftet, da viser de feminismen fra en selvsentrert og lite solidarisk side.
LES OGSÅ Anniken Huitfeldt: – Vi er ikke i mål. Vi har ikke full likestilling.
Vår tids likestillingskamp
Siden 2004 har 2.300 personer her i landet søkt hjelp i forbindelse med tvangsekteskap, meldte TV2 sist uke. Eksperter mente mange selvmord kunne tilskrives press om tvangsekteskap i enkelte miljøer. Det er grunn til å tro at mørketallene er store. Likevel har økningen i antall henvendelser vært jevnt stigende de siste årene. Og aldri har det vært registrert flere saker knyttet til trusler om tvangsekteskap enn i 2012.
At rødfeministene ikke ser at dette er den avgjort største likestillingsutfordringen i dag er for meg en gåte. Å sikre alle innvandrerkvinner og -jenter den friheten og de rettighetene vi andre tar for gitt er vår tids store likestillingskamp. Å ta disse kvinnenes rettigheter, utdannelse og yrkesdeltakelse på det største alvor er også den sikreste veien til god integrering.
Dessverre har regjeringen vegret seg for å ta i bruk nødvendige tiltak for å bekjempe tvangsekteskap. Frp har foreslått å heve både aldersgrensen for henteekteskap og forsørgerplikten. Det er selvsagt ingen garanti mot tvangsekteskap, men midler som vil sørge for at kvinnene både er eldre og økonomisk selvstendige før de kan gifte seg med en utenlandsk statsborger. Det vil virke forebyggende. Nettopp fordi det ofte er innad i den enkelte familie giftepresset er størst, ønsker vi også å forby ekteskap mellom søskenbarn.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Grensene for uakseptabel oppførsel
Men vi blir stående alene. Norske feministers horisont er hvit, vellykket og kulturrelativistisk. I følge Jonas Gahr Støre, på Debatten i NRK 01.11.2012 er det akseptabelt at menn ikke vil hilse på kvinner. Det er noe «vi må leve med», som han sa. Jeg er dypt uenig. Jeg var selv til stede på Debatten, og var blant de som noen «ikke ville hilse på» ut fra et kvinnediskriminerende syn og tankegods. Dette er en del av et sharia-tankesett vi som kvinner slett ikke skal finne oss i. Dersom vi gjør som Støre, godtar vi kulturer som mener kvinner er annenrangs mennesker. Det er utenkelig for meg å akseptere.
Hvor Støre vil sette grensene for hva som er uakseptabelt og hva vi må leve med, er uklart. Det som er sikkert, er at grensene stadig blir utfordret. I høst oppsøkte en mannlig muslim Asker og Bærum legevakt nattestid. Mannen gjorde det klart at han av prinsipp ikke ville la seg berøre av kvinner, og krevde derfor mannlig lege. Da han ikke fikk ønsket oppfylt, forlot mannen legevakten. Han klaget siden saken inn til Likestilling og diskrimineringsombudet. Heldigvis tok ombudet til fornuften og slo fast at mannen ikke var blitt diskriminert. Det skulle bare mangle.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Stolt av historien vår
Min oldemor, Betsy Kjelsberg, kjempet for kvinners rett til å delta aktivt i samfunnslivet, som likestilte velgere og samfunnsaktører som menn. Jeg er stolt av hennes historie og innsats. Dagens kvinnekamp kjempes på andre arenaer, både globalt og nasjonalt.
I Norge har vi hatt «Lov om likestilling mellom kjønnene» siden mars 1979. I forvaltningen og det åpne Norge er likestilling en rettighet og en praksis de fleste av oss forholder oss til med stor selvfølgelighet. Men fortsatt har vi miljøer med store utfordringer, både i holdninger og i handlinger.
Problemet for innvandrerkvinnene er i første rekke at spillereglene for deres livsutfoldelse endres dramatisk i lukkede ukulturer i deres egne miljøer. Et betydelig større problem får vi i andre rekke dersom storsamfunnet kommuniserer at dette er noe vi må – eller kan – leve med.
