Og verre kan det bli

Etter at overtiden av overtiden var over ble de enige om et budsjett de ikke syntes å være over seg av begeistring for.

Søndag fikk forhandlerne i finanskomiteen selv erfare hvor mye på overtid de var, da de måtte ringe etter Stortingets sikkerhetsvakt for å komme inn til sitt eget forhandlingsbord.

Det ble ikke endelig ryddet før sent mandag, da partiene omsider var klare til å stille seg opp foran fire roll-ups med partilogoer i vandrehallen.

– Jeg får starte med å si endelig er vi i mål, smilte første taler ut på pressekonferansen, KrFs Hans Olav Syversen.

• Slik har sentrum endret budsjettet

Verre enn i fjor

De fire partiene gikk inn og ut av den trehvite døra til statsrådssalen i Stortinget også i fjor høst. Riktignok ikke over like lang tid, men i mer blitslys. Politiske journalister våket over mindretallsregjeringskonseptet, og hjemmeredaksjonene var ikke opptatt med terror. Derfor ble det en følelse av kaos, kritikk, strekk i laget.

Derfor sa Erna Solberg i november, desember og mars at budsjettprosessen og samarbeidet skulle bli bedre i 2015.

I stedet for mindre «inn og ut av dør»-kaos, inneholdt årets forhandlinger flere dager i forhandlingsrommet og flere krisemøter hos statsministeren før budsjettavtalen kunne undertegnes. Flere ganger den siste helgen har partene vært svært nære forhandlingsbrudd. Det har vært flere og større kriser enn hva som er normalt i prosesser som dette.

Økonomi, politikk og posisjonering

I fjor handlet budsjetthøsten om et politisk provoserende budsjett for sentrum, så 4,6 milliarder kroner i utgiftsøkning, som til slutt ble en enighet.

Årets budsjetthøst så lenge udramatisk ut. Budsjettforslaget fra regjeringen var ikke provoserende før tilleggsnummeret og bistandskuttet kom. Da ble det samtidig klart at det økonomiske handlingsrommet var veldig lite. Dermed ble det en langvarig kamp om den økonomiske virkelighetsforståelsen og handlingsrommets faktiske størrelse.

Da Venstre og KrF så hvilke gjennomslag Høyre og Frp hadde lagt inn, og husket hvor mye sentrumspartiene fikk flyttet på i fjor, steg forventningene.

I år handlet budsjetthøsten om et budsjettforslag til å leve med for sentrum, så en ekstra asylregning på 9,5 milliarder kroner, deretter 5,9 milliarder kroner i utgiftsøkning, som til slutt ble til en enighet.

Økonomi

Solbergs mindretallsvirkelighet og det nye ordningen med samarbeidsavtale er dyr i drift. Det skal forhandles i to omganger, med store behov for betydelige gjennomslag. Den politiske avstanden er stor, og partiene er enige om ikke å kompromisses på halvveien, men å gi hverandre klare – men spiselige – gjennomslag.

Det kan synes som om dette var mindre krevende når det økonomiske handlingsrommet var større, eller på størrelse med hva som har vært normalt de siste årene. En slik konklusjon kan være dårlig nytt, for verre vil det bli: Det økonomiske handlingsrommet blir mindre med vedvarende flyktningutgifter og lavere vekst i økonomien, lavere sysselsetting og lav oljepris.

I mars skal regjeringen ha sin første store budsjettkonferanse om valgårsbudsjettet for 2017. Skrekken internt i regjeringsapparatet, allerede nå, er at regjeringen vil måtte tegne et scenario med 0 kroner i handlingsrom. De senere årene har profilpotten, som det heter internt, vært på mellom 10 og 15 milliarder kroner.

Politikk

Regnet i faktisk politikk har det spesielt vært klimagassreduksjon og omprioriteringen av bistand som har vært vanskeligst å enes om.

Langt inn i tredje forhandlingsuke krevde Venstre og KrF økte drivstoffavgifter for å få ned klimagassutslippene. Her handler det ikke bare om penger og behov for inntekter for staten. Det handler nesten mer om hva man tror vil virke. Frp mener økte drivstoffavgifter kun fører til at folk kjører like mye, men betaler mer. Sentrumspartiene mener avgiftspolitikken fører til atferdsendring og er viktige politiske signaler.

Dette er ett eksempel på at den det er avstand i hva man politisk ønsker og tror på.

Den politiske avstanden har også vært stor i spørsmålet om Frps ønske om å redusere avkortingen av pensjon for gifte og samboende pensjonister og ønske om forsøk med statlig ansvar for eldreomsorgen. Behovet for skatte- og avgiftsendringer, troen på hvor vekstfremmende og påtrengende skatteletter er for tiden.

Posisjonering

Gitt den politiske avstanden blir budsjettprosessen også en posisjoneringskamp. I to omganger, siden det først skal forhandles mellom Høyre og Frp med et handlingsrom i regjeringskonferanser. Så skal det forhandles én gang til med sentrumspartiene i Stortinget. I år altså etter X-faktoren tilleggsnummeret, som plutselig la beslag på 9,5 milliarder kroner.

Nærmest for å dekke over politisk avstand, må partiene ta seg råd til store enkeltvise seirer hver for seg. Sakene de står sammen om drukner. Som samferdsel, forskning og helse.

Det som skjer er at Venstre og KrF fremhever at mange av Frps seiere er så langt unna sentrumspartienes politikk, at dersom Frp skal få gjennomslag for disse sakene, må sentrum også få betydelige gjennomslag. Så fremhever Frp at siden sentrum gjør krav på gjennomslag, er det ingen grunn til at Frps hardt fremforhandlede resultat i regjering skal ofres på Stortinget.

Klisjeen skal ha det til at man må gi og ta i forhandlinger. I stedet for et samarbeidsprosjekt hvor man løfter hverandre frem på felles velvilje, synes Solbergs samarbeidsprosjekt å handle om redselen for å komme dårligere ut enn de andre.

Som en søskenflokk med hver sin godteposer, hvor ingen ser på hva de selv har fått, men genuint frykter at de andre har fått mer.

Er det rart det blir dyrt? Når den politiske avstanden øker behovet for politisk posisjonering, gjør det at konseptet samarbeidsavtale er blitt en styringsform som er dyr i drift.

I tillegg går det på tilliten løs for alle involverte, åpenbart. I alle partier er det en økende utålmodighet med de andre samarbeidspartiene. Derfor har flere i sentrumspartiene, men også Frp, etterlyst et tydeligere lederskap og klarere føringer fra statsministeren og finansministeren.

Ser man på hvor partiene dekker inn satsingene sine, er det også tydelig at man ikke har en tydelig og helhetlig profil med alle endringene, men at man har trengt penger. Dyre hjertesaker er finansiert med utbytte fra statsselskaper, økt effektivisering i offentlig sektor og budsjettets ymsepost. Dette fremstår nærmest som enkle triks i boken for å «raske sammen penger».

Partiene har behov for å posisjonere seg og å få gjennomslag på grunn av politisk avstand. Det koster penger. Uten «mer penger» som lim mellom de fire partiene, er posisjoneringen vanskeligere å ta seg råd til. I årene som kommer får vi av flere årsaker mindre å rutte med. Å føre dette regjeringsprosjektet frem til stortingsvalget 2017 blir et stadig mer krevende oppdrag for statsminister Erna Solberg. I en stadig mer krevende politisk og økonomisk tid.

Det er vanskelig å se for seg at budsjettforhandlingene neste år blir enklere.

Den politiske avstanden, behovet for tydelige og kostbare gjennomslag vil være der neste år også. Både Frp og sentrum vil ha stort behov for å posisjonere seg inn mot 17-valget.

Svak lagfølelse har vist seg å være dyrt for samarbeidspartnerne.

Det økonomiske handlingsrommet blir ikke større neste år, det blir med all sannsynlighet mindre.