Drapene på bussen i Årdal er en tragedie. Først og fremst for de pårørende som rammes, men også for vitner og andre berørte. Selv om det er lett å glemme det er hendelsen også en tragedie for gjerningsmannen, som har gjort seg selv til en drapsmann, og nå må leve resten av livet som det. Drap som dette berører også alle oss i samfunnet for øvrig, både fordi vi føler med dem som rammes direkte, og fordi slike hendelser kan få oss til å tvile på den grunnleggende tryggheten samfunnet vårt faktisk er preget av.
FØLG SAKEN: Livedekning i NRKs nyhetssenter.
Forutsigbare feilslutninger
I møte med at noen plutselig og uforutsigbart blir drept av en fremmed på en buss er det naturlig å gripe etter forklaringer. Vi vil ha svar på hvorfor det har skjedd, og når det vil skje igjen. Vi vil vite hvem som har gjort noe feil, slik at noe forferdelig kunne skje. Vi vil vite hvordan vi kan gjøre forandringer i samfunnet, slik at det ikke kan skje igjen. Vi reagerer umiddelbart og følelsesmessig, og krever svar. Også på spørsmål der svar ikke finnes.
Så får vi et forutsigbart offentlig ordskifte preget av enkle forklaringer, halvveis uttalte antagelser og forslag om drastiske tiltak. Vi snakker så mye om hendelsen at vi begynner å tro at slikt som dette skjer hele tiden, eller at samfunnet er i ferd med å endre seg til det verre.
Vi trenger å være mer oppmerksomme på disse tendensene til feilslutninger hos oss selv. Når følelsene får styre i det offentlige ordskiftet blir konklusjonene ofte for raske og for ensidige. Følelser kan være gode rettesnorer i det små, i det nære og personlige, men ikke i det store og uoverskuelige som fem millioner menneskers daglige samspill er.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Situasjonen og personen
Det individuelle og personlige ansvaret for handlinger er en grunnstein i vårt samfunn. Så lenge man er i stand til å forstå sine egne handlinger realistisk er man ansvarlig for dem. Inntil videre må vi legge til grunn at drapsmannen i Årdal bærer ansvaret for det som har skjedd. Selv om vi plasserer ansvaret hvor det hører hjemme kan vi prøve å finne ut hvorfor vedkommende handlet slik. Også da bør vi være oppmerksomme på noen av våre egne tendenser til feilslutninger.
Det er et velkjent psykologisk fenomen at vi gjerne undervurderer betydningen av situasjonsfaktorer når vi skal forklare hvorfor andre handler som de gjør. Vi antar at handlingene drives frem av stabile egenskaper ved personen. Imidlertid vet vi både fra forskning og erfaring at vi er langt mindre stabile i våre væremåter enn vi liker å tro. Hvis vi hadde klart å fokusere mer på situasjon og mindre på person når vi forsøker å forstå slike hendelser vil vi trolig både være nærmere sannheten, og dessuten kanskje bli mindre opptatt av om andre som ligner er like farlige.
La oss vente med å bli sikre på hva som har skjedd og hva som må gjøres, denne gangen. Av respekt for de som er rammet, og som trenger vår støtte, ikke løsninger som kommer for sent. Av hensyn til drapsmannen, så han som individ får bære ansvaret for det han har gjort, og ikke forenkles til et medlem av diverse grupper. Av hensyn til oss selv, så vi ikke i opphisselsen glemmer at vi fremdeles lever i et samfunn som er tryggere enn de fleste