Dagbladet skriver at «det haglet inn med negative reaksjoner» på kunsten i det nye politihuset i Tromsø. Det er positivt at folk reagerer. Valg av kunstverk til utsmykning av offentlige bygninger er i dag delegert til KORO og juryer kontrollert av innbitte modernister. I stedet bør kunsten etter min vurdering velges av brukerne.
Ingen tør (foreløpig) frata borgerne retten til selv å bestemme hva slags kunst de skal ha på stueveggen hjemme (selv om kunstpolitiet prøver å latterliggjøre mennesker som velger noe annet enn de estetisk korrekte uttrykkene). Brukerstyringen som ellers i økende grad preger samfunnet, for eksempel innen utdanning, i varehandelen og på eiendomsmarkedet, bør utvides til å gjelde kunsten på arbeidsplasser og i offentlige bygninger og byrom.
LES OGSÅ: Gjorde narr av offentlig kunst – nå må han stille ut egne verk
Det er uttrykk for en autoritær elitetenkning at kunst som er betalt av borgerne gjennom skatten, og skal brukes av borgerne i deres daglige tilværelse, kontrolleres av et lite miljø av såkalte eksperter. I praksis promoterer de sin egen kunstideologi, den rådende modernismen. I tillegg anser de det som sin oppgave å holde liv i kunstnere de selv liker, ved å sikre dem godt betalte offentlige oppdrag.
Avstemninger blant de berørte
En alternativ modell kan være: Eksperter på ulike estetiske uttrykk, inkludert figurativt maleri og skulptur, bør gis i oppdrag å nominere et passende antall kandidater av høy kvalitet. Deretter bør befolkningen eller de ansatte inviteres til å stemme over hvilke verk som skal kjøpes inn.
Eksperter kvalitetssikrer kandidater med ulike stiluttrykk, mens brukerne tar avgjørelsene. Motargumenter om at de ufaglærte bare vil velger dårlig kitsch bortfaller dermed.
Utøya-monumentet
Utøya-monumentet satte problemet på spissen: Jens Stoltenberg lovet mer demokrati og åpenhet som svar på terroristens autoritære prosjekt. Utformingen av monumentet ble i praksis styrt av «the usual suspects», det modernistiske kunstetablissementet, med noen pårørende som alibi. I stedet for å bidra til samling om demokratiske verdier, har monumentet skapt splid. Lokalsamfunnet er overkjørt.
Det er både positivt og naturlig at mange reagerer på Utøya-monumentets negative vinkling. Modernismen dveler ofte ved det onde og ødeleggende, av mangel på egne verdier som kan representere en videreføring av humanistiske tradisjoner. Tradisjoner er tabu i det kunstetablissementet kaller «samtidskunst».
Politikere liker å sole seg i glansen fra kunstetablissementet, og er ofte med på den «nyskapende» leken. Næringslivsledere velger også ofte eksperimentelle kunstuttrykk for å fremstå som litt radikale og intellektuelle, de også. Rimi-Hagen ble en helt i kunstverdenen da han oppga sine figurative preferanser og gikk over til innkjøp av nyskapende malerier. Christian Ringnes fikk full støtte fra kunsteliten til sin omdiskuterte skulpturpark straks han kjøpe inn flere abstrakte skulpturer og engasjerte en kontroversiell performancekunstner til åpningsprosjektet.
Kunst for eller av folket?
Det er nødvendig med et opprør nedenfra for å sikre befolkningens rett til å styre kunsten de må leve med, og som er betalt av skattepenger eller midler de har bidratt til å tjene inn gjennom sitt arbeid i næringslivet.
Kunstetablissementet vil imidlertid kjempe med nebb og klør mot alle forsøk på å innføre mer demokrati, mer åpenhet på fagfeltet de i dag kontrollerer. Modernister mener de har et hellig kall, med rett til å overkjøre en tilbakestående befolkning som ikke vet sitt eget beste. Slik tenkning er typisk for vokterne av alle autoritære ideologer.
Personene som kontrollerte innkjøpene av kunst til politihuset i Tromsø er nok godt fornøyd med reaksjonene. Protester fra den ufaglærte allmuen bare beviser at eliten er på rett vei.
Det er våre folkevalgtes plikt å sørge for at demokrati og deltakelse sikres og utvides på alle samfunnssektorer. Mange politikere er engstelige for å dumme seg ut ved å mene noe om kunst, og har derfor skjøvet ansvaret fra seg ved å delegere makt til et lite fagmiljø. De bør nå våge å ta oppgjøret med kuratorveldet, og innføre brukermakt på kultursektoren.
