Sauene i Midt-Gudbrandsdalen har ikke vært på utmarksbeite i en måned en gang, før de blir angrepet og kvestet av både ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn. Noen bønder har valgt å ta sauene ned fra fjellet, for å unngå nye angrep. Mens ulven som gravde seg under et såkalt rovviltsikkert gjerde og tilintetgjorde en hel saueflokk i Østmarka, den får leve.
Hittil i år har vi hatt fellingsjakt på alle de fire store rovdyra samtidig i Gudbrandsdalen. Det har aldri skjedd før.
Kunnskapsløshet
Med denne utviklinga vil beitenæringa i Norges nest største sauefylke, Oppland, snart være en saga blott. Det går ikke sånn i lengden. Ingen vil stelle dyra gjennom hele vinteren, for å regelrett slippe dem rett i rovdyrkjeften.
Det er skissert mange løsninger på konflikten mellom sau og rovdyr. Men over hele linja vitner debatten om en enorm kunnskapsløshet om hvordan beitenæringa i Norge er organisert. De fleste rovdyrforkjempere vet ikke at vi faktisk har gjeter til sauene våre. Jo, vi fører tilsyn.
Kan ikke gjerde inn halve Rondane
De vet ikke at det er umulig å dokumentere rovdyrangrep når kadaveret er ugjenkjennelig etter bare noen timer. Og å gjerde inn halve Rondane (der går sauene våre går på beite) er umulig på grunn av stein og berg og dårlige veier, for ikke å glemme at det er en nasjonalpark. Og allemannsretten. Det å ha sauene våre inngjerdet nede i bygda er ikke er noe alternativ, fordi dyra blir angrepet av innvollssnyltere. I tillegg til at de selvfølgelig vil spise opp vinterfôret. Bjørnen og ulven løper mye fortere enn en villsau, uansett. Og vi kan ikke bare ha villsau, fordi det er så lite kjøtt på dem i forhold til den «vanlige» norske sauen (NKS).
Norske forbrukere vil ha mye kjøtt og helst ikke betale for det. Hvis du skulle starte å gjete 6000 sau i beiteområdet vårt, måtte du ha ansatt halve Norges befolkning før det hadde gitt noen effekt. Lammekjøtt fra norske utmarksbeiter er noe av det reneste og mest miljøvennlige du kan spise.
Miljøvern
For miljøvern handler om mye mer enn bare de fem store rovdyra. Det handler om den lille soppen eller den vesle blomsten som er avhengig av beitedyr for å overleve. Det handler om å bruke våre egne ressurser i matproduksjonen framfor å importere dem i form av soyabønner fra Brasil, dyrket på tidligere regnskogjord. Det handler om at de som skal leve etter oss, når oljepengene er slutt, skal ha et livsgrunnlag. Men mest av alt handler det om sunt bondevett. For ingen kan leve uten mat.
Følg debatten: NRKDebatt på Facebook
Staten styrer
Blant sauebønder er det mange løsninger på rovviltproblemene. Mange mener at dette må løses politisk. Det er tross alt staten som styrer over rovviltforvaltningen. Noen er stae. Men veldig mange orker ikke å finne halve saueflokken skada av en ungulv som har lekt seg.
For som regel er det ikke sånn at rovdyra tar bare ett dyr og går videre. Da kunne vi ha levd med det. Denne våren var det et tilfelle der ei fortsatt levende søye hadde tarmene hengende ute og juret avspist, mens lamma fortvilt prøvde å finne juret i blodbadet. De fleste sauebønder gir opp, i stillhet.
Enkelt å mene og synse
For noen er det enkelt å kommentere, mene og synse i rovdyrdebatten. De har aldri sett et rovdyr annet enn på «Ut i naturen» der små ulvevalper med store, våte, blanke øyne leker med hverandre. For oss som må leve med dette, hver dag, hele året, handler det om noe annet.
Det handler om levebrødet vårt. Om det tidligere generasjoner har bygd opp. Det handler om dyr vi er glade i. Det må du nesten være med på for å forstå. For alle kan tross alt ikke bare spise kake heller, når jorda er overtatt av busker og kratt.
