«Jeg har bare lyst til å hjelpe andre kvinner føle gleden ved å få barn,» sier engelske Carole Horlock til The Sun. Mens surrogatmødre i norsk debatt ofte fremstilles som fattige, desperate kvinner fra u-land som blir presset til å selge kroppen sin, er hun en 45 år gammel britisk tobarnsmor.
I land som Australia, Storbritannia og Canada har altruistisk surrogati vært tillatt i en årrekke, mens det er forbudt å betale noen for å bære fram barn. Kontrollen er streng. Carole får derfor bare dekket egne utgifter. «Jeg gjør det ikke for pengene. Jeg gjør det for å hjelpe,» sier Carole, som nå bærer surrogatbaby nummer 13 i magen. Hun synes det er flott å tenke på alle familiene hun har bidratt til å stifte.
45-årsgrensa
I Norge er alle former for surrogati forbudt, men hvis vi åpnet for altruistisk surrogati her også, hva ville jeg gjort? Kunne jeg klart å bære fram et barn for å hjelpe andre? For et vennepar som hadde slitt i mange år? Motforestillingene er åpenbare: Hvis folk ikke klarer å få barn, finnes det nok av foreldreløse barn som trenger et adoptivhjem.
Hadde det bare vært så enkelt. I Norge er det vanlig å måtte vente i over fem år fra adopsjonssøknaden er levert og til du får tildelt et barn. Samtidig får du ikke stå i adopsjonskø mens du mottar assistert befruktning. Er du 40 år og godkjent av barnevern og departementer, er det derfor en reell risiko for at du likevel ikke får bli mor eller far fordi du passerer 45-årsgrensa mens du står i kø.
Jeg har stor forståelse for at vi må ha en aldersgrense for adoptivforeldre, men selv om du er 41 år og dermed godt innenfor den «godkjente alderen», ligger du altså tynt an.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ekstremt vanskelig å adoptere
Også yngre par, som ellers passer alle kriteriene, er utsatt. På bloggen min forteller 24 år gamle Henriette om hvordan hun og ektemannen er utelukket som adoptivforeldre fordi han har diabetes 1.
Kan de ikke bare bli fosterforeldre da? Utfordringen her er selvsagt at dagens lovverk gjør det ekstremt vanskelig å adoptere fosterbarn. Fosterforeldre må derfor være forberedt på å levere barna tilbake, selv etter en årrekke med kjærlig omsorg. Nå ser det heldigvis t til at Regjeringen åpner for å myke opp dette lovverket, men jeg synes ikke det ene trenger utelukke det andre. Det finnes ikke én mal som passer alle familier.
Surrogati som presser fattige kvinner til å selge kroppen sin er selvsagt forkastelig, men det er synd at det ikke er rom for større nyanser i den norske debatten. Hva er argumentasjonen for et forbud mot altruistisk surrogati?
Tilknytning skjer ved amming
Selv hadde jeg aldri klart å gi fra meg et barn som var mitt biologisk, men det er noe annet om det er en annen kvinnes egg. Jeg ville tenkt nøye gjennom om jeg hadde klart å gi fra meg et menneske jeg har båret inni meg i ni måneder. Mine egne barn elsket jeg fra det sekundet jeg så hjertene deres blinke sort hvitt på ultralydskjermen, men hadde jeg visst fra starten av at dette ikke var mitt barn, er det grunn til å tro at svangerskapet ville fortonet seg annerledes.
Carole understreker at surrogatbabyene for henne alltid har tilhørt foreldrene hun bærer dem for: «Jeg har aldri opplevd å angre, og aldri knyttet meg til babyene i magen. Den tilknytningen skjer ved amming, noe jeg bare har gjort med døtrene mine.» Kymberli Barney, som blogger om sine opplevelser som surrogatmor på TheSmartness, har samme holdning: «Jeg ga ikke bort et barn. Jeg ga det tilbake.»
Forskning underbygger dette. En banebrytende israelsk forskningsrapport kartlegger hvordan surrogatmødre knytter seg mer til den vordende moren enn til barnet de bærer. En undersøkelse utført ved City University i London slår videre fast at foreldre som har fått barna sine ved hjelp av en surrogat er bedre foreldre, og at surrogatmødre flest synes det er uproblematisk å overlevere barnet etter fødselen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Hvorfor skal det være forbudt?
Ingen foreldre har naturligvis krav på barn, men det er et naturlig instinkt å ønske seg barn. Når jeg vet gleden og kjærligheten mine egne barn har brakt inn i mitt liv, blir det for enkelt å sitte med dem på fanget og dømme andre.
Jeg tror ikke en åpning for altruistisk surrogati i Norge vil føre til et rush av slike svangerskap. Til det er tanken for fremmed, ni måneder for langt, bekkenløsning for slitsomt. Men hvorfor skal det være forbudt? Det kan helt klart hjelpe noen, så hvorfor skal staten sette seg til doms?
Jeg har likt å være gravid med barna mine, og selv om det er pes å ikke få på seg skoene mine selv, og kjedelig å stå over salami og brie i ni måneder, innebærer det ikke noe enormt offer å gå gjennom det igjen. Søsteren min er mer opptatt av dykking enn barn, men hvis hun hadde slitt seg gjennom år med spontanaborter og jeg kunne hjulpet? Jeg ville definitivt forsøkt.
Denne kronikken er basert på et blogginnlegg av Susanne Kaluza.
