I dag skal jeg introduseres for 9D. Jeg er på feltarbeid og skal følge religionsundervisningen på skolen deres i seks uker. Vi er samlet i skolebiblioteket og læreren introduserer meg til klassen: «Lars forsker på religion, og det passer jo veldig bra, for her i klassen har vi jo mange religioner».
I løpet av timen blir det klart at omtrent halve klassen ser på seg selv som muslimer, en elev ser på seg selv som hindu, og læreren syns at det er mye bra med buddhismen. Å tilhøre en minoritetsreligion ble behandlet på en sosialt ukomplisert måte. Elevene gjorde ikke noe stort nummer ut av å identifisere seg selv eller andre som muslimer, hinduer eller sikher. Disse identitetene ble gitt bort og tatt i mot relativt enkelt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ingen kaller seg selv for kristne
Kristen identitet ble derimot behandlet med stor forsiktighet på alle skolene. Av en eller annen grunn kommer temaet sjelden opp. Det blir aldri ubehagelig eller flaut, men elever og lærere tripper lett på tå forbi dette tema.
Ingen kaller seg selv for kristne, og ingen forteller om andre at de er kristne. Elever med andre religiøse bakgrunner prater derimot ubesværet om egen og andres religion. Hva kan dette komme av?
Religion som identitetsmarkør
Vi kan få et hint ved å se nærmere på de tre av fire hundre elevene som faktisk beskrev seg selv som kristne i en klasseromsetting. Den ene var fra Burma: «Jeg tilhører Karenfolket, og vi er kristne». Den andre var fra Brasil: «… og der er vi jo katolikker». Den tredje hadde norsk familie: «Men vi har har vært katolikker i mange generasjoner, så jeg er jo på en måte det jeg også. Selv om jeg ikke vet om jeg tror på Gud.»
Det slår meg at disse tre ungdommene gjorde som mange andre: de så på sin religion som en identitetsmarkør, en gruppetilhørighet. Det betyr ikke at identitet og gruppetilhørighet var uproblematisk, men det var i hvert fall ikke noe som var taust, usagt eller vanskelig å ta opp.
Det virker troverdig at denne mekanismen også slår inn når minoritetsreligiøse snakker om sine tilhørigheter. De er religiøse ståsteder, men de er også identitetsmarkører og gruppetilhørigheter. Dette er det «lov» å prate om i dagens klasserom.
Identitet og religion har blitt sauset sammen
Identitet og religion har blitt sauset sammen når vi tenker om flerkultur. Dette har vært tilfellet lenge i offentlig debatt, og her har vi også et eksempel fra klasseromshverdagen. Identitet har blitt religionifisert.
Sett på denne måten, er lærerens spørsmål om religiøs tilhørighet ikke et skummelt og privat spørsmål om eksistensielt ståsted, men et hverdagslig og offentlig spørsmål om hvilken identitetsgruppe du tilhører. Religion blir en slags erstatning for etnisitet.
Dette svarer på hvorfor minoritetselever gjorde som de gjorde. Men hva med majoritetselevene? Har religion og identitet blitt koblet sammen på samme måte for dem?
Betyr «nordmann» fortsatt «kristen»?
Min hypotese er at kristendommen ikke er koblet til majoritetsnorsk identitet på den måten religion er knyttet til minoritetsnorske identiteter. Tonen mellom majoritetselevene var stort sett sekulær. Med det mener jeg ikke at majoritetselever ikke er religiøse, men at de behandler religion som en privatsak. Det fungerer med andre ord på ingen måte som noen effektiv markør på gruppetilhørighet.
Dette fører til at det er høyere terskel for å «oute seg» som kristen enn som noe annet: det fungerer sosialt som mye mer privat , eksistensiell og sårbar informasjon enn gruppetilhørighet og bakgrunn.
Det samme spørsmålet oppfattes forskjellig av forskjellige grupper. Der majoritetsnordmenn hører et personlig spørsmål om eksistensielle ståsteder, hører minoritetsnordmenn et offentlig spørsmål om gruppetilhørighet.
En usagt norm i samfunnet
Hvis dette beskriver en usagt norm i det moderne norske samfunnet, betyr dette at de fleste av oss går rundt med forventninger til andres religiøse informasjonskontroll, et uttrykk brukt av sosiologene Mette Andersson og Anders Vassenden. Vi har forventninger om hva det er greit å spørre og snakke om, og hva som er personlig og privat, og derfor frekt å spørre om. Disse forventningene er forskjellige overfor forskjellige grupper.
Det er ikke til å komme forbi at utseende er sentralt her. Folk møter andre folk med forskjellige forventninger avhengig av utseende. Andersson og Vassenden legger frem hypotesen at hvithet gir majoritetsbefolkningen privilegiet og byrden det er å være religiøst umarkert, og har dermed selv kontroll over hva andre kan vite om deres religiøsitet. Det kan være vanskelig å vurdere på hvilket tidspunkt i en ny sosial relasjon man skal «oute seg» som troende majoritetsnordmann!
Personer som fremstår som minoritetsnordmenn, derimot, har mistet kontrollen over informasjonsflyten om sin egen religiøsitet. Den er allerede «der ute», og er «snakkbar».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Generasjoner av pietisme i bunn
Identitet og hvithet er ikke hele forklaringen. Det kan ligge generasjoner av gammel pietisme i bunn her, der kun de aller mest rettroende hadde «lov» til å kalle seg kristne, og hverdagskristne holdt kjeft fordi de ikke følte seg gode nok.
Det kan være at det rett og slett er lite kult å være kristen.
Lkevel gir identitet og hvithetsforklaringen en bedre forståelse av religion for dagens ungdom.
Det er også en innfallsvinkel til å forstå hvordan flerkultur skaper nye normer og identitetsformer, også for majoriteten.
Må majoritetsungdom være private?
Elevene i klasse 9D forsøker å skape sin identitet, som alle oss andre. Hvilke identiteter er tilgjengelige for dem? Er deres utforsking indre styrt eller begrenset av omgivelsene? Er det slik majoritetsungdom må være så private at de ikke kan uttrykke seg? Må minoritetsungdom for alltid være i båsen de ble født inn i?
Identitet ikke bare handler om hvordan vi føler oss inne i oss selv, men også hvordan vi møter hverandre med forventninger – forventninger som formes av hvordan vi fremstår, med hud og hår og hele oss. Noen forventninger setter andre i bås, andre gir alle rom til å definere seg selv.
Kronikken er basert på en artikkel i tidsskriftet Kirke og Kultur #3/2012.
