Kristelig Folkeparti (KrF) har gjort en fantastisk innsats for å løfte fram viktige verdispørsmål, slik som menneskeverd, varsomhet med naturen, klokskap i møte med ny teknologi, omsorg for de svakeste og mest sårbare i samfunnet og vern om barnas oppvekstvilkår. Men disse verdiene har de klistret til absurde politiske tapsprosjekter slik som kamp mot homofili, kamp mot kvinnelige prester – og kamp mot fargefjernsyn.
Mye takket være KrFs utrettelige innsats forbinder vi disse positive omsorgssakene med mørkemenn og moralisme. Verst av alt: De omtales som kristne verdier: Noe de gammelmodige kristne er for, som vi moderne, rasjonalistiske mennesker ikke trenger bry oss med.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Allment og utbredt
Men dette er ikke bare kristne verdier. Det er verdier med solid feste i den omsorgsbaserte, solidariske humanisme som vi nå har skrevet inn i den norske grunnloven. For meg er det like mye humanetikk som kristendom, dette at barnets beste må komme først når vi diskuterer surrogati. At vi må verne om sårbare individer, og ikke utsette dem for et press om å velge aktiv dødshjelp. At vi må behandle hvert menneske som et mål i seg selv, og ikke redusere det til et middel for andres (inkludert foreldrenes) selvrealisering. At det gode liv handler mer om å pleie de nære relasjoner, enn å dyrke materielle goder og karriere blant fremmede. Ja, dette er så allmenne og utbredte verdier at de knapt nok fortjener en merkelapp – aller minst «kristelig».
Mange av KrFs representanter benytter da også allmenne, humanistiske, ikke-religiøse argumenter, som for eksempel Øivind Håbrekkes argumentasjon mot legalisering av surrogati. Men likevel – motbøren KrF møtes med handler ofte om at vårt samfunn har gått videre inn i framtiden, og lagt de gammeldagse, religiøse budene bak oss. Disse merkelappene – «mørkemannen» – kleber ekstra godt fordi det alltids finnes en KrF-er som vil snakke om å stramme inn abortloven, om homofili og skjenking og andre levninger fra en svunnen tid.
Nesten som sosialisme
KrF har nå fjernet bekjennelsesparagrafen – man trenger ikke lenger erklære sin gudstro for å ha verv i partiet. Men hva hjelper dét, når samme landsmøte befester støtten til Israel, og en moralisme som ingen vanlige, moderne mennesker kan bekjenne seg til? KrF er fortsatt et parti mest for de bedehuskristne.
KrF har nærmest monopolisert verdispørsmålene, endog med en egen kommisjon. Men det egentlige problemet er alle de andre partiene, ikke minst på venstresiden, som har abdisert fra verdisakene og outsourcet dem til kristenfolket. Likeverd, rettferdighet og omsorg – det er nesten som å stave sosialisme.
Hvorfor har venstresiden kastet slike verdier på båten, og isteden satset på individets uinnskrenkede rett til å bryte alle grenser, om det gagner en selv? Akseptert teknologiens herredømme over etikken? Satset på produktivitet foran kvalitet?
Må stemme på det minst frastøtende partiet
SV, som før ville inkludere samfunnets svakeste, vil nå la foreldrene kvitte seg med dem alt i fosterlivet. Arbeiderpartiet har pervertert «Alle skal med!» til «Alle som kan holde tritt får være med!» I Senterpartiet gjør Kjersti Toppe en formidabel jobb, men da får man Ola Borten Moe med på kjøpet. Høyre hadde Inge Lønning.
Å bli voksen innebærer å innse at man ikke kan stemme på partiet man liker best, men på det man finner minst frastøtende. Men likevel – det er et tomrom i norsk politikk, for oss som er opptatt av verdispørsmål, men som ikke er Israels venner.
Vi kan ikke klandre KrF for at de er KrF – det er de andre partiene som burde få seg en verdipolitikk. Vi hadde tro på Jonas Gahr Støre, men foreløpig har det blitt mer retorikk enn etikk, dessverre.
FØLG DEBATTEN: nbsp;Ytring på Facebook
Kanskje partiet burde oppløses
Som sagt – ære være KrF’erne for jobben de gjør. Kanskje burde man oppløse partiet, og heller utplassere disse reflekterte politikerne rundt om i norsk politikk, fordelt etter synet på skatter og avgifter, miljøvern og samferdselspolitikk.
Da kunne de styrket den etiske bevisstheten der den trengs mest – i de partiene som har en reell sjanse til å komme i regjeringsposisjon i Norge. Da kunne det kanskje blitt enklere for oss velgere også – alle vi som står forvirret i valgomatene og lurer på om det kan stemme at KrF er partiet for oss (inntil vi skjønner at nei, det er det ikke).
Men er dette en trygg vei å gå?
Bibelen møtes med et skuldertrekk
Belgia kan gi oss en pekepinn: Der ble aktiv dødshjelp legalisert i 2002, etter et parlamentsvalg som gjorde at man ikke lenger trengte kristeligdemokratene for å få flertall.
Av dette kan vi lære to ting: Først – at et sterkt kristent parti faktisk er en viktig buffer mot tøylesløs liberalisme og utglidning. Men også – hvor spinkelt bolverk det er, om man baserer verdiutviklingen i samfunnet på kristendommens sterke posisjon.
Vi lever i et stadig mer sekularisert og humanistisk samfunn, der mange møter henvisninger til Bibelen med et skuldertrekk. Dersom vi skal holde fast ved viktige verdier i samfunnet vårt; omsorgen for de svakeste, klokhet i møte med teknologien, varsomhet ved etiske merkesteiner – da må flere enn partiene ved sperregrensen begynne å bry seg.
