Denne replikken er et svar til MorFarBarn-leder Øyvind Benestads kronikk «Likekjønnet ekteskap i kirken?» (6. juli), som igjen forholder seg til replikkforfatterens kronikk «En åpen folkekirke – krevende og nødvendig» (22. juni).
Benestad og organisasjonen MorFarBarn sier de vil barns beste. Det er prisverdig, og lett å slutte seg til. Men jeg er uenig i at det er til barns beste å bekjempe at likekjønnede par kan bli viet i kirken. En slik kobling bygger på flere feilslutninger.
Ekteskap er ikke foreldreskap
Ekteskap og foreldreskap er ofte nær forbundet. Men ikke med nødvendighet. Kompliserte etiske spørsmål knyttet til adopsjon og ulike former for assistert befruktning må drøftes grundig. Men spørsmålet om kirkelig vigsel er – prinsipielt og praktisk, etisk og teologisk – et annet.
Kirken vier mennesker i alle slags livssituasjoner og med ulike utgangspunkt når det gjelder evne og vilje til å bli foreldre. Kirken foretar – heldigvis – ingen biologisk eller moralsk prøving av kandidater til ekteskapet ut fra deres mulige foreldreskap. Gamle som unge, fruktbare som ufruktbare mottar selvsagt den samme velsignelse og forbønn for sine ordnede samliv.
I kristen forståelse er ekteskapet en Guds gave til to som elsker hverandre. Når vi feirer og rammer inn deres kjærlighet, er det med ønske om at den også kan være til glede for fellesskapet og familien rundt dem, og en god ramme for barn å vokse opp i.
Men ekteskapet er ikke et middel for godt foreldreskap. Den kjærligheten det uttrykker og rammer inn, er et mål i seg selv.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vigsel er ikke premie
Kirkelig vigsel er med andre ord ikke uttrykk for moralsk godkjenning eller premie. Benestad og co. vil bekjempe kirkelig vigsel for å forhindre at barn får foreldre av samme kjønn. Også rent konsekvensetisk er det en tvilsom strategi. Tror Benestad at likekjønnede par lar være å starte et samliv og eventuelt søke om assistert befruktning eller adopsjon fordi kirken nekter å vie dem? Jeg tror ikke det. Jeg tror slike beslutninger er vokst fram gjennom individuell og felles overveielse og etisk vurdering. Det betyr ikke alltid at det er en rett vurdering. Men den er heller ikke i prinsippet feil fordi kjønnspolariteten ikke er til stede.
Kirken kan med stor ydmykhet tilby seg å være en samtalepartner i samlivsspørsmål for dem som måtte ønske det. En kirke som forholder seg til våre liv slik de nå en gang er, og ikke oppstiller sitt eget idealbilde av virkeligheten som betingelse for fellesskap, er en kirke som kjenner sin plass på jorden, blant oss feilbarlige og sårbare mennesker. Det er også en kirke som ligner mer på sin Mester.
Barns beste?
Benestad snakker om «den homoskapte virkelighet» og å «velsigne løgn». Det er tendensiøs og kald tale, som føyer seg inn i et fordomsfullt mønster. I dag vokser barn opp i ulike familieforhold. Det kan være enslige foreldre, mange foreldre, ingen foreldre. I skolen brukes uttrykket «foresatte» for å ta hensyn til dette mangfoldet. Slik vil man unngå å legge sten til byrden for barn som ikke vokser opp under vilkår man tradisjonelt har holdt, og Benestad og MorFarBarn i dag holder, for å være «best».
Benestad burde vise samme hensyn til de barna som faktisk vokser opp nå. Det ville være mer i tråd med ønsket om barnas beste, enn å fortsette å legge en fordømmende skygge over elskende par av samme kjønn som – på samme måte som alle andre – strever med å være så gode mot hverandre og mot barna som de kan. Etter mitt syn er det en kirkelig plikt å støtte dem heller enn å skyve dem fra seg – for barnas, de voksnes og evangeliets skyld. Kirkelig vigsel, med feiring, velsignelse og forbønn vil være en slik støtte.
