Det som møtte meg var brutalt. Store hus var knust til pinneved. Biler var revet med av vannet. Mennesker som hadde mistet alt vasset rundt i leire. Flommen vi nå ser i Gudbrandsdalen er ikke ulik den vi så i 2011. Da besøkte jeg Kvam og Otta for å titte på konsekvensene.
Klimaendringene er ikke abstrakte. De har konkrete virkninger og konkrete ofre. Store nedbørsmengder i fjellet gjennom vinteren og rask avsmelting om våren fører til storflom. Temperaturene i mai har vært unormalt høye. Snøen smelter fort.
De siste årene har vi opplevd det ofte; i 2010, 2011 og i år igjen.
SE OGSÅ: Debatten 23. mai handlet om flommen. Se den her.
Flom på reprise
Flommen i 2011 skapte store oppslag i media. Likevel gikk det få måneder før alt var glemt. De færreste knyttet flommen til klimaendringene. Man satt igjen med et inntrykk av at det som skjedde var tilfeldig. Det var det ikke.
Nedbøren over Sør-Norge slo det året alle rekorder. Det regnet 170 prosent av normalen. På jordene råtnet avlinger av korn og poteter på søkkvåte jorder. Over hele landet falt kornproduksjonen med 14 prosent. Bøndene fortvilte.
Det pussigste var likevel at de gamle nedbørsrekordene slett ikke var så gamle. Normalt skulle man vente at det gikk flere tiår mellom slike ekstreme nedbørsår. Men sist det ble satt slike rekorder i Norge var i 2010, 2000 og 1999.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Hvorfor skjer dette?
Utslipp av karbondioksid (CO2) fører til global oppvarming. Siden den industrielle revolusjon har konsentrasjonene av CO2 i atmosfæren økt med 50 prosent. Det har gitt en global temperaturøkning på nesten én grad. Nord for 64 breddegrad har temperaturen økt med to grader.
Den uunngåelige konsekvensen er økt fordampning av vann og mer nedbør. I Norge regner det nå 20 prosent mer enn for 100 år siden. CO2-mengden i atmosfæren vil øke med nye 40 prosent fram mot 2100. Det vil gi ytterligere 30 prosent mer nedbør i Norge. Det viser framskrivninger og data fra Bjerknessenteret for klimaforskning.
Klimatilpasninger i det blå
For mindre enn to uker siden la regjeringen fram en melding om hvordan et våtere klima vil påvirke Norge. Meldingen ble forbigått i stillhet av media. De færreste tør fastslå at klimaendringene allerede er her. Så er da heller ikke regjeringens tilpasningsmelding fulgt opp med penger. Å oppgradere vann og avløpsnettet alene, er beregnet å koste 500 milliarder kroner fram mot 2030. Det viser beregninger fra Norsk Vann.
I tillegg kommer kostnader i forbindelse med havstigning, smeltende isbreer og tapte jordbruksavlinger. Konsekvensene vi nå ser skyldes en global oppvarming på mindre enn én grad. Skulle temperaturen stige med mellom tre og fire grader er vi virkelig ille ute.
Ekstremflom år etter år
Flommene vi nå ser i Norge er nemlig uttrykk for et globalt fenomen. Australia har eksempelvis hatt ekstremflom tre år på rad. I januar slo den til igjen. Tusenvis av mennesker mistet hjemmene sine. Pakistan hadde ekstremflom både i september 2011 og september 2012. I 2011 gikk 1,7 millioner hektar jordbruksareal tapt. Innbyggerne frykter selvfølgelig hva som vil skje i år. Nigeria hadde ekstremflom i fjor sommer, der to millioner mennesker ble evakuert. Mindanao-øya på Filippinene fikk ekstremflom nå i januar. Tusenvis mistet hjemmene sine. Det samme skjedde i 2011 og 2012.
Sammenliknet med disse globale krisene kan konsekvensene her hjemme virke små. Skadene er mindre, og vi har penger til å rydde opp. Naturskadeforsikringer og privatforsikring gir erstatninger til de som mister hus og hjem. Slik forsvinner konsekvensene av klimaendringene ut av syne og ut av sinn.
Jeg er selvfølgelig ikke mot forsikringer. Likevel er det grunn til å advare. For om nedbøren fortsetter å øke som nå, er det ikke sikkert at naturskadeforsikringene lenger er nok. I stedet tror jeg vi må belage oss på at dette nå blir den nye normalen. Det betyr at kommuner og fylker nå må planlegge på en ny måte. Alt vannet kan ikke legges i rør. Framtidens forsikringer vil bli rekorddyre, om man bygger i samme områder som før.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Vi rammes allerede av klimaendringene
Nå har det vært ekstremflom i Gudbrandsdalen i 2010, 2011 og 2013. I tillegg var det storflom i 1995 som knuste tettstedet Tretten. Likevel framheves det ofte at klimaendringene knapt har noen betydning for Norge. Enkelte økonomer mener til og med at vi vil tjene på dem.
Men regnestykkene deres bommer fullstendig på den fallende jordbruksproduksjonen. De bommer også på hvilke effekter klimaendringene kan ha for fiskeri, turisme og livet langs kysten. Fisken som nå gyter i Barentshavet, kommer til å trekke nordover, om isen forsvinner. Det er ikke gunstig for Norge.
Det er på tide å innse at klimaendringer ikke er noe koselig. Norge kan kanskje tilpasse seg én grads oppvarming. Like lett vil det ikke bli om temperaturen stiger med to grader til. I 2011 ble store industriområder utenfor Bangkok satt under vann på grunn av flom. Det var illustrerende for hvordan verdens industrisentre kan bli påvirket av flom og havstigning. Tre graders oppvarming kan gi mindre matproduksjon og global resesjon. Da vil Norge bli rammet uansett hvor mye vi forsøker å tilpasse oss.
Den eneste måte å løse dette problemet på er globale kutt i CO2-utslippene. Da må alle land bidra, også Norge. Så langt har vi ikke vært flinke nok. Siden 1990 er norske CO2-utslipp økt med hele 30 prosent. Det er den største prosentvise veksten i Europa. Slik kan det ikke fortsette. Norge er ikke isolert fra klimakrisen. Da er det på tide at vi også tar vår del av ansvaret for den. Ved å kutte egne utslipp.
Basert på en post på forfatterens blogg.
