I Borgarting lagmannsrett sist uke ble advokat Sigurd Klomsæt idømt en bot på 24.000 kroner for å ha lekket materiale (fotografier) fra 22. juli-etterforskningen til ulike medier. Dommen bygger på indisier.
Uavhengig av hvorvidt dommen er riktig eller ikke, er det all grunn til å stille spørsmål ved selve etterforskningen, og hvordan den rettslige vurderingen av denne vil påvirke medienes kildevern i fremtiden.
Viktige kjennelser
Selve kjernen i kildevernet, det juristene kaller det materielle innholdet, har blitt styrket de siste årene.
- I september 2004 avsa Høyesterett en kjennelse i en sak hvor to journalister i Bergens Tidende hadde fått tak i taushetsbelagte opplysninger fra det såkalte straffesaksregisteret, og benyttet dette i en reportasjeserie om dørvaktbransjen i Bergen. Førstevoterende i Høyesterett sa i sitt votum at «Reportasjene var (…) i ytringsfrihetens kjerneområde, hvor kildevernet er tilnærmet absolutt». Journalistene slapp å oppgi sine kilder.
- I november 2010 – i den såkalte Runesteinsaken mot Aller Internett – slo Høyesterett fast at kildevernet også kan omfatte innlegg som publikum legger ut i kommentarfelter og lignende, så sant disse er gjenstand for redaksjonell samtidskontroll.
- Og – ikke minst – i oktober 2013 avsa Høyesterett en meget viktig kjennelse i en sak hvor redaksjonssjef Vibeke Haug i NRK Brennpunkt var blitt pålagt å oppi hvem som mot penger hadde tilbudt NRK materiale fra 22. juli-etterforskningen – et tilbud NRK avslo. Høyesterett slo fast at det ikke er nødvendig at den aktuelle redaksjonen benytter seg av materialet for at kildevernet skal slå inn, uttrykt av førstevoterende (for øvrig vår påtroppende nye Sivilombudsmann, Aage Thor Falkanger) slik:
«Dersom det gjøres unntak fra kildevernet i slike situasjoner, er jeg redd for at det – uansett om det isolert sett skulle være gode grunner for det – vil avleire seg et generelt inntrykk hos potensielle kilder om at de løper en risiko ved å henvende seg til pressen».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Inn bakveien
Men hva hjelper alt dette, dersom politi og påtalemyndighet gis anledning til å omgå det samme kildevernet? På nyåret 2012 brukte politiet betydelige ressurser på å sette opp en «felle» i forbindelse med at elektroniske saksdokumenter og bilder skulle utleveres til bistandsadvokatene i 22. juli-saken. Da flere massemedier kort tid etter publiserte bilder som politiet mente måtte ha blitt oversendt fra advokat Sigurd Klomsæt, ble advokaten anmeldt, og senere siktet og tiltalt for lekkasjer. Under etterforskningen innhentet politiet teledata fra Klomsæts telefon og fra telefoner knyttet til hans kontor. Det avslørte også kontakt med journalister.
Klomsæt protesterte mot innhentingen av teledata, et spørsmål som gikk helt til Høyesterett. I forbindelse med Høyesteretts behandling, leverte Norsk Redaktørforening et skriftlig innlegg hvor vi problematiserte forholdet til kildevernet. Høyesteretts ankeutvalg konkluderte summarisk med at «disse anførslene har klart ikke noe for seg». I neste setning er vi ved kjernen av problemet: «Den omstendighet at en journalist nekter å oppgi kilde, er selvsagt ikke til hinder for at påtalemyndigheten på annen måte finner frem til kilden».
Vi har altså en sak som gjelder lekkasjer av taushetsbelagt materiale fra politiet, men neppe materiale som vil ha betydning for realitetene i 22.juli-saken. Samtidig gjelder det norgeshistoriens alvorligste enkeltstående kriminelle handling. For å avsløre kildene for denne lekkasjen setter politiet først i gang et større apparat for å legge en «felle». Deretter går man inn «bakveien» til kildekontakten – ikke ved å hente ut journalistenes teledata, men dataen fra en potensiell kilde.
Foreslår etterforskningsforbud
Med dagens teknologi, de nåværende regler for uthenting av teledata og politiets iver etter å avsløre medienes kilder, er det kildevernet som Høyesterett ellers har bidratt til å styrke de siste årene, i aller høyeste grad truet. I mange saker vil det være forholdsvis enkelt å «ringe inn» et potensielt antall kilder, for deretter å gjennomgå de aktuelle personenes teledata, og derigjennom avdekke eventuell kontakt med journalister.
I Klomsæt-saken var innsamlingen i strid med regelverket, og den ansvarlige politiadvokat har fått en alvorlig refs av Riksadvokaten. Like fullt blir bevisene tillatt ført i retten.
Dersom fremgangsmåten i Klomsæt-saken blir stående som akseptabel, har vi raskt et betydelig demokratisk problem. Norsk Redaktørforening har ved flere anledninger fremmet forslag om at Norge bør innføre regler om etterforskningsforbud for medienes kilder – etter mønster fra svensk rett. De skremmende sporene etter Klomsæt-saken aktualiserer dette mer enn noen gang.