Denne uken kom en norsk undersøkelse, som fascinerende og nedslående illustrerer problemet. Et samarbeid mellom Markedshøyskolen og tankesmien Agenda har resultert i rapporten «Menn som ikke liker karrierekvinner». Den anbefales.
Velger menn ubevisst
Kort fortalt har studentene blitt deltakere i en eksperimentell studie, der de presenteres for den samme historien om livet og karrieren til en fremgangsrik næringslivsleder. For halvparten av studentene er dette Hanna, mens for den andre halvparten presenteres vedkommende som Hans. Bortsett fra navn og kjønn er historiene identiske.
Det er derimot ikke studentenes opplevelse av den personen de møter. Hans vurderes som en god leder blant 72 prosent av studentene, mens bare 54 prosent tenker det samme om Hanna – som derimot får langt flere treff på den negative karakteristikken «sjefete». Og slik fortsetter det.
Heller en øl etter jobb med Hans enn Hanna. Han er mer attraktiv å jobbe for eller ha som mentor. Hans vurderes sågar som en bedre forelder. Det skal legges til at de kvinnelige studentene dømmer Hans og Hanna ganske likt. Det er de mannlige studentene som driver forskjellene. Dette er nok ikke bevisst, og det er nettopp litt av problemet. Det du er bevisst kan du gjøre noe med. Det du ikke er bevisst gjør noe med deg.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Så er vi her igjen. Nye rapporter om likestilling og mangfold i norsk næringsliv er, som så altfor mange ganger før, en sørgelig bekreftelse på stillstand. Det er nedslående nyheter, men særlig overraskende er det jo ikke. Provoserende er dessverre et ord som ligger nærmere tungespissen.
Kvinner når ikke helt opp
All ære til forfatterne av «SHEconomy». Konkret og ubestridelig viser boken hvordan kvinner fortsatt er så godt som fraværende fra de innerste beslutningssirklene blant næringslivets giganter. De største selskapene i norsk næringsliv har fortsatt i 2015 en ledelse like variert og sammensatt som en britisk herreklubb på 1900-tallet.
Vel så viktig er påminnelsen om de mange små og store hindrene som holder igjen, hemmer og undergraver våre ambisjoner om å sikre at de rette ressursene og den beste kompetansen sitter ved bordet når selskapene våre fatter sine viktigste beslutninger.
Selvfølgelig er det et paradoks. Vi ser på oss selv som innbyggere i et av verdens mest moderne og likestilte land. Kvinners yrkesdeltakelse har økt i en imponerende takt. Dyktige kvinner er synlig til stede i ledelsen av våre aller viktigste samfunnsinstitusjoner. Universiteter og høyskoler flommer over av lynende intelligente og engasjerte jenter.
Men i det private næringslivet sleper vi fortsatt bena etter oss. Kvinner er fortsatt mangelvare når vi ser på hvem som fyller lederstillingene i norske selskaper, og andelen faller som en stein når vi beveger oss inn i de mest konkurranseorienterte og bunnlinje-fokuserte delene av næringslivet.
Dette får vi ikke gjort noe med hvis vi ikke skjønner hva det handler om. Det ville vært en god start hvis vi kunne enes om å erkjenne problemet. Paradoksalt nok ser nettopp det ut til å være et av de største hindrene. Stadig tydeligere seg vi at diskusjonen om rekruttering og likestilling i forbløffende grad hemmes av en virkelighetsforståelse mer egnet til å berolige enn å belyse.
Kvinner og menn uenige
Internasjonale undersøkelser bekrefter at dette sitter dypt. Nylig viste en australsk undersøkelse at 72 prosent av de mannlige næringslivslederne var enige i påstanden om det var gjort betydelig fremgang på likestillingsområdet. 71 prosent av de kvinnelige lederne var uenige. I fjor stilte Financial Times tilsvarende spørsmål til kapitalforvaltere fra hele verden. 70 prosent av mennene rapporterte fremgang, mens bare 37 prosent av kvinnene var enige.
En serie undersøkelser bekrefter det samme bildet. Næringslivets menn har gjennomgående et helt annet og langt mer positivt inntrykk av utviklingen på likestillingsområdet enn sine kvinnelige kolleger.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Ulikhetene kommer også til syne når spørsmålet handler om hvorvidt vi bedømmer og vurderer personer ulikt, basert på deres kjønn. Et kontant NEI er det klingende svaret. Hos oss vurderes medarbeidere på grunnlag av kompetanse, erfaring og resultater.
Fortune Magazine tok nylig jobben med å analysere over tusen evalueringer av toppledere. Da ble inntrykket et ganske annet. Hele 76 prosent av kvinnene fikk tilbakemeldinger om sin personlighet der uttrykk som «skarp i kantene, skingrende og dømmende» dukket opp. Bare 2 prosent av mennene fikk tilsvarende karakteristikker, mens de derimot i langt større grad fikk en skriftlig tilbakemelding som innhold konstruktive og oppfordrende anbefalinger til forbedringspunkter.
Vi må ta disse funnene på alvor. Her strekker ikke lovverk og ambisiøse verdier til. Fordi næringslivet lar personlige stereotypier og vrangforestillinger bremse oss mer effektivt enn feil slip på dårlig snø. Konsekvensen er at vi mister det talentet og det mangfoldet som vi trenger rundt bordet dersom norsk næringsliv skal lykkes i årene fremover. Det har vi rett og slett ikke råd til.
