For å kunne framtre som den internasjonale idrettens fremste arena for eliteidrett, har OL-arrangementene vokst til et nivå som truer videreføring av det nåværende konsept. Presset og kritikken fra utålmodige idretter som vil inn i OL-programmet, øker. IOCs beslutningsapparat har imidlertid hittil vist seg ute av stand til åpne for nye idretter ved å fjerne et antall av de eksisterende.
Å løse problemet gjennom vekst er utenkelig, også for IOC.
Hva kan IOC gjøre av endringer for å imøtekomme kravene fra de 46 internasjonale særforbund IOC har anerkjent som verdige en plass i OL-programmet, sommer og vinter, men som hittil kun er blitt avspist med uklare lovnader om endringer i programmet? Hva skal IOC gjøre for å hindre at presidenten for SportAccord, Marius Vizer, iverksetter sin plan om et samlet verdensmesterskap for alle olympiske og ikke-olympiske idretter hvert 4. år, med start i 2017?
SE OGSÅ: Intervju med kronikkforfatteren i Sportsrevyen
Kan ødelegge den «olympiske familien»
Presset innenfra om utvidelse eller omfattende endring av programmet for lekene, er i dag en alvorlig utfordring for IOC.
Kampen om å unngå å bli kastet ut, eller komme med i programmet, vil bryte den indre lojalitet som til i dag har sikret fasaden, det vil si har gitt den ytre verden inntrykk av en «olympisk familie» preget av fred, fordragelighet og gjensidig samhold.
Tilgang på arrangørbyer fra åpne, demokratisk samfunn med en våken, kritisk offentlighet, vil avta dramatisk om IOC ikke finner løsninger som reduserer omfanget og kostnadene ved et OL markant. Selv om kostnadene planlegges brakt ned, er det nødvendig at IOC selv trer inn som medansvarlig for en andel av kostnadene ved OL-arrangementene. Derved vil IOC selv ha en direkte interesse av å begrense utgiftene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Oslo kan allerede være et offer for prosessen
Innen 14. mars 2014 skal søkerbyene levere inn nok et omfattende søkerdokument. Det skal også medfølge garantibrev. Hvilke garantier som kreves fra søkerbyen ved denne milepæl, er noe uklart (for den som skriver dette).
Det kan imidlertid ikke inneholde garantier fra statlige myndigheter, all den stund spørsmålet om statsgaranti ikke er forelagt Stortinget. Spørsmålet om statsgaranti for en kostnadsramme på ca. 35 milliarder kroner vil måtte behandles av Stortinget før jul 2014, da søkerbyen Oslo i januar 2015 på nytt må levere inn dokumenter og juridisk bindende garantier, inklusive økonomisk garanti. (Regjeringen kan selvsagt avslå søknaden om statsgaranti, om den har flertall for dette standpunkt i Stortinget. Da er Oslo 2022 historie.)
Spørsmålet er om Oslo som søkerby på noe tidspunkt i denne prosessen har tatt forbehold i forhold til de detaljerte krav IOCs regelverk stiller.
Hvis Oslos søknad uforbeholdent har fulgt opp IOCs krav, er søkerbyen langt på vei allerede et offer i en olympisk prosess hvor hensikten er å binde opp søkerbyen og landets myndigheter.
LES OGSÅ INGE ANDERSEN: Slik vil vi påvirke IOC
Kronen på verket settes i det en av kandidatbyene, muligens Oslo, vinner fram ved valget under IOC-sesjonen i Kuala Lumpur 31. juli 2015. IOCs regelverk krever at byens politiske ledelse og den nasjonale olympiske komités ledelse umiddelbart undertegner kontrakten sammen med IOC-presidenten. Fra da av er arrangørbyen juridisk bundet til i de neste syv år å etterkomme IOC-styrets krav og krav fra de syv internasjonale særforbund som (per i dag) inngår i øvelsesprogrammet.
Hvis sesjonen gjør endringer i programmet ved for eksempel å oppta nye idretter og eventuelt sløyfer eksisterende, vil arrangørbyen måtte tilpasse seg endrede krav til anlegg og utstyr.
Tre mulige utganger
Behandlingen av søknaden om statsgaranti har i det minste tre mulige utganger:
1) Regjeringen avslår søknaden.
2) Regjeringen fremmer overfor Stortinget en garanti med klare økonomiske forbehold og kontrollkrav, som begrenser Oslo 2022s muligheter for å bli en kasteball for IOC-interesser, eller forsøk på å utnytte prosjektet fra berørte kommuner og vinterforbund (i allianse med internasjonale partnere).
3) Den verst tenkelige løsningen er at regjeringen fremmer et garantiforslag overfor Stortinget som helt ut imøtekommer entusiastene i Oslo kommune og ledelse innenfor Norges Olympiske Komité. Et slikt garantiforslag vil være et knefall overfor IOC, som ingenting vil lære, annet enn at organisasjonen fortsatt kan gjøre hva den vil, takket være søkere uten tanke for annet enn å oppnå IOCs gunst.
LES OGSÅ: Vi som elska OL
Uklart hvordan Oslo utfordrer IOC
Under IOCs sesjon i Sotsji inviterte den nye presidenten, Thomas Back, til en åpen diskusjon om IOCs framtid og utfordringer. To tema i debatten har kommet klart fram: FIFA-president og IOC-medlem Joseph Blatter hevdet at aldersgrensene på 70 (for de valgt etter 1999) og 80 år (før de valgt før 1999) burde fjernes. Aldersgrenser var diskriminerende, hevdet Blatter, og fikk bred støtte. Det andre forslaget var at IOC-medlemmene på nytt burde få adgang til å besøke (les: bli invitert av) søkerbyene. Denne rettigheten forsvant etter korrupsjonsskandalen knyttet til kandidaturet til Salt Lake City.
At dette forslaget varmet IOC-hjerter under sesjonen i Sotsji, er hevet over enhver tvil.
Disse to sakene kommer opp under IOCs kongress i desember. Alt tyder på at organisasjonen rykker tilbake til den tiden da alder og gaver ikke var noen hindring. Revansje for hundsingen etter Salt Lake føles søt.
Det er dette IOC talsmenn for eierne av Oslo2022 snakker varmt om og mener seg i stand til å påvirke i kraft av norsk idretts verdier og klare standpunkt.
For offentligheten er det imidlertid høyst uklart hva aktørene i frontlinjen for den norske søknaden markerer av standpunkter og holdninger som eventuelt utfordrer IOCs indre maktapparat.
En versjon av denne teksten er tidligere publiser på Sportsanalyse.no.
