Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
For tiden foregår det en debatt i kulturlivet om hvordan arbeiderklassen framstilles i litteraturen og det offentlige ordskiftet. Bakgrunnen er den 23 år gamle franskmannen Edouard Louis, som har skrevet en selvbiografisk roman om å vokse opp som homofil på bunnen av det franske samfunnet. I boka «Farvel til Eddy Belleguele» beskrives arbeiderklassen som brutal, en endeløs tilværelse av vold og fornedrelse.
Bokas suksess har gjort forfatteren til en stor litteraturstjerne som reiser verden rundt for å fortelle sin historie til et lyttende og sympatiserende middelklassepublikum. Fortellingen om Edward Louis har blitt en frigjøringshistorie om å være bundet opp av arbeiderklassekulturen, og derfra stige opp på den borgerlige himmel.
Oppgjør med bokas mottagelse
Denne framstillingen har fått den norske forfatteren Kjartan Fløgstad til å spisse blyanten. I hans siste bok «Etter i saumene. Kultur og politikk i arbeiderklassens århundre» tar han et oppgjør med blant annet mottakelsen av Edouard Louis sin bok.
Han mener boka hans viser at det er ingenting å hente i arbeiderklassen, og for å unnslippe den må man forandre seg fullstendig. Louis kan reise verden rundt som et «forgylt offer» som gjør seg stor på sin fæle bakgrunn. Istedenfor å hylle Loius for hans flukt fra arbeiderklasse-tilværelsens kollektive undertrykkelse, så mener Fløgstad vi burde interessere oss for de faktiske menneskene i Louis roman; de fattige som forsøker å få livene til å henge i hop.
I kulturavisen Morgenbladet slår Edouard Louis tilbake mot Kjartan Fløgstad igjen. Han mener nordmannen er som en konservativ person som romantiserer arbeiderklassen: Fløgstad representerer en litterær og politisk tradisjon der man tror, at for å kjempe for arbeiderklassen, så må man gi et godt bilde av arbeiderklassen. Man må vise at de er bedre og mer autentiske mennesker, og mindre hyklerske enn borgerskapet.
De ulike perspektiver
Hvordan man skal behandle og framstille arbeiderklassen i kulturen – solidarisk eller usolidarisk – har nå blitt en debatt som engasjerer mange kulturjournalister og forfattere. I avisa Klassekampen er kanskje journalisten Sandra Lillebø inne på noe viktig, når hun påpeker at Louis og Fløgtad snakker ut fra to ulike perspektiver.
Fløgstad er representant for arbeiderklassens storhetstid, industrisamfunnet på femti- og sekstitallet, da dette var den meste levende kulturen, og før de beste hodene fikk klatre videre i samfunnet gjennom utdanningsrevolusjonen. Louis, derimot, representerer det man kaller prekariatet, nærmest et filleproletariat på bunnen av det moderne franske samfunnet.
Arbeiderklassen i musikken
Framstillinger av arbeiderklassen i populærmusikk heller nok mer mot Fløgstads stolte og oppbyggende linje, enn Louis selvforakt. John Lennons «Working Class Hero» handler om hvordan arbeiderklasse-individet blir hjernevasket og prosessert inn til å bli middelklassens rekker, for å bli del av samfunnsmaskineriet.
Rocken var bygget på musikken landsbygdas fattige, nemlig country og blues, og har alltid hatt den lille mannen som sin helt. Denne er mer en ekte og moralsk figur enn den prestisjeorienterte og ambisiøse sosiale klatreren i et korrumperende system.
Derfor finner du få sanger med et ikke-sympatiserende perspektiv på de lavere samfunnslag. Men hva med dem som reiser andre veien? Som oppsøker arbeiderklassen på utkikk etter noe ekte? Det er det man kaller slumming, eller klasseturisme.
Daten med overklassen
Dette var tema for det engelske bandet Pulp, i deres mest kjente låt, Common People fra 1995. Låta var inspirert av en hendelse fra da vokalisten Jarvis Cocker gikk på kunstskolen St Martins College i London.
Han var på en date med en kunststudent fra overklassen, som fortalte at hun ville leve og bo som vanlige, fattige mennesker for å bli en bedre kunstner. I låta tar Cocker henne med på en rundreise i den engelske arbeiderklassen og forsikrere henne om at hun aldri kan bli noen del av dette.
Men der franske Edouard Louis måtte forandre alt ved seg selv, til og med navnet sitt, for å komme vekk fra arbeiderklassen, er det langt enklere for kunststudenten vi møter i Common People. Da kakerlakkene begynner å krabbe over madrassen hun sover på, er det bare å ringe foreldrene, og hun kan slippe unna.
«Common People» ble for øvrig selve nasjonalsangen for den musikalske bevegelsen man kaller for britpop.
Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.
FØLG DEBATTEN: og
