Juleevangelier, legender og harde fakta

Jesu fødsel skjedde i en tid preget av undertrykkelse og terror. Dette avspeiler seg i begge de to beretningene som finnes om Jesu fødsel. Den ene er fortellingen som kalles Juleevangeliet, i Lukasevangeliet. Den innledes med manntallsinnskrivingen som tvinger Josef og den høygravide Maria på vei til Bethlehem. Fortellingen i Matteusevangeliet med den tyranniske kong Herodes og vise menn fra Østen, avsluttes med en terrorhandling, drapene på små guttebarn i Bethlehem og Josef og Maria på flukt til Egypt med Jesusbarnet.

Den historiske Jesus

Utgangspunktet for begge fortellingene er fødselen til Jesus. Det ikke grunn til å tvile på han var en historisk person, og at hans foreldre var kjent som Maria og Josef. Men de to fødselsfortellingene er så forskjellige at de kan ikke begge være historisk riktige i enkeltheter. Hvis Jesu fødsel skjedde på Herodes tid, må det ha vært før hans død i år 4 f.K. Hvis Lukas har rett, kan det ikke ha vært før Kvirinius ble guvernør i Syria i år 6-7 e.K. Dette er de viktigste av en rekke forskjeller. Det er ikke lett å skille ut elementer i hver av fortellingene som kan være historiske og forsøke å kombinere dem til ett felles bilde.

Det er mer fruktbart å se på to fortellingene som trosfortolkninger, om betydningen av Jesus. De bruker en kjent sjanger, historier om fødsel og barndom til kjente personer. Der skjer det under og tegn som peker på hvem denne skikkelsen skal bli. I fortellingene om Jesu fødsel møter vi åpenbaringer, engler og vise menn som forteller om den verdensvide betydningen Jesus skulle få. Stedet for fødselen, Betlehem, var byen til David, israelittenes største konge. Derfor måtte Jesus, som skulle bli en Davids-ætling, bli født der.

Samtidig peker sporene utover, forbi Judea og jødene. Lukas plasserer Jesus i tiden under keiser Augustus, som var kjent for å skape fred, «Pax Romana». Hensikten var å presentere Jesus som den virkelige fredsfyrsten. Med de vise menn i Matteusevangeliet kommer den første gruppen av «hedninger», dvs. ikke-jøder, som vil tilbe ham og åpne opp for «alle folkeslag».

Sporene peker mot Syria

Evangelieforfatterne har altså ikke alle fakta på plass. De skriver jo også 50-60 år etter Jesus ble født, kanskje langt fra Judea og Galilea. Men de fanget situasjonen. Selv om historikerne ikke kjenner til noen folketelling for hele Romerriket («hele verden»), var Augustus interessert i folketellinger og bød at guvernørene skulle gjennomføre dem. Hensikten var å få bedre oversikt over befolkningen, slik at romerne kunne bli mer treffsikre i skattleggingen.

Derfor er fortellingen om at Josef reiste fra Nasaret i Galilea helt ned til familiebyen Betlehem i Judea lite sannsynlig. Vitsen med manntallet var jo at han skulle telles og betale skatt der han bodde. Den besto av person-skatt, en eiendomsskatt og en skatt på årets avling. Skattetrykket var høyt, og derfor ble det ofte opptøyer under folketellinger, som en protest mot denne praksisen.

Setningen i juleevangeliet at «denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria» , er neppe riktig som tidsangivelse. Likevel minnet den tilhørerne om at folketellinger ofte ble fulgt av protester og opprør fordi resultatet var så knugende. Opprør ble fulgt av enda mer vold. Henvisningen til Kvirinius peker til byen Antiokia, som var sete for guvernøren i Syria og Judea. Det var derfra romerske tropper kom for å slå ned uro og opprør i Judea. Antiokia var en av de store byene langs Middelhavet, inne i hjørnet i nord mot Lille-Asia (Tyrkia).

Antiokia var også en sentral by for spredningen av kristen tro vestover i Romerriket. Det er Lukas, forfatteren av evangeliet, som skriver om dette i Apostelgjerningene. En liten notis om at «det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne» (Apg 11:26) gir viktig informasjon. Ifølge Lukas kom de Jesus-troende jødene til Antiokia på flukt fra forfølgelser i Jerusalem. Den lille notisen forteller at det var her Jesus-disiplene for første gang skilte seg ut fra jødene og fikk et eget navn, «kristne». Og ikke nok med det, de begynt også misjon til ikke-jøder. Det betydde en universalisering av kristen tro. Den var ikke lenger bare for jøder, men den fikk mange tilhengere blant grekere, syrere og folk lenger øst.

De vise menn fra øst

Når Apostelgjerningene forteller om misjonsvirksomheten til Paulus og andre misjonærer er det først og fremst en historie om spredningen vestover, gjennom Lille-Asia, til Hellas og videre til Rom. Helt fra starten av har historieskrivingen hatt et vestlig perspektiv, som forsterket seg gjennom middelalder og nytid med sitt fokus på Roma.

Men det finnes mange spor av en kristendom lenger øst, mot det som nå er Syria, Irak, Iran, og videre til India. Fortellingen i Matteusevangeliet om «vismennene fra Østen» er neppe en historisk beretning. Men den kan fortelle om Mattheus og hans verdensbilde mot slutten av første århundre, med visjoner om at folk fra Østen skulle komme til tro på Jesus. Den greske betegnelsen på vismennene, magoi, peker på «magerne» som var særlig kjent i det persiske området. Navnet ble brukt om personer med forskjellige roller: stjerne- og drømmetydere, magikere. Koblingen til stjernen som vismennene fulgte på reisen kan tyde på at de leste tegn i stjernene og tydet dem.

Gavene de hadde med knyttet dem også til Østen, gull, røkelse og myrra. Gull fantes mange steder, også i Lille-Asia, men røkelse og myrrah (en slags harpiks fra trær) ble særlig fremstilt lenger sør på den arabiske halvøy. Det var nok dette som gav opphavet til strofen «Av Saba kom de konger tre» i julesalmen «Et barn er født i Bethlehem» fra middelalderen. Dette verset kan bygge på en gammel tradisjon om et rike, Saba, i det nåværende Jemen. Derfra gikk karavaneveier nordover, bl.a. til oasebyen Palmyra , som var et viktig handelssentrum på veien mot Damaskus, der det gikk en rute til Jerusalem.

Nye funn gir ny kunnskap

Tegn på at det kan ha vært tidlige kristne grupper langs denne veien finnes i den gamle romerske garnisonsbyen Dura Europos ved Eufrat, øst for Palmyra. Her gjorde arkeologer på 1920-tallet noen utrolige funn. En synagoge og en kirke, begge med fantastiske fresker og dekorasjoner.

I kirken, som nå er på museet ved Yale Universitetet i USA finnes de eldste bildene som gjengir Jesus, fra ca. 235. Dura Europos er det første eksempel en har funnet på et bolighus som er gjort om til et forsamlingshus for kristne. Det var først på Konstantins tid på 300-tallet at kristne begynte å bygge egne kirkebygg.

Synagogen er enda mer utrolig. Til tross for jødenes forbud mot bilder er veggene dekket av fresker. De er som en billedbok med mange av historiene fra Det gamle testamente, som Moses og utferden fra Egypt. Synagogen befinner seg nå i nasjonalmuseet i Damaskus.

Nærheten mellom disse to byggene kan tyde på god kontakt mellom jøder og kristne på 200-tallet i denne utposten av Romerriket.

Jesu språk lever i Syria

I tillegg til gamle kirker har Syria også en rekke gamle kloster. Kristendommen i Syria fikk et særlig preg, med vekt på askese, med hellige menn som autoriteter i samfunnet, og med kloster som religiøse senter. Ikke langt fra Damaskus ligger den lille kristne fjell-landsbyen Maaloula, med to kjente kloster.

Et av dem er et kvinnekloster viet til den hellige Tekla, som etter legenden ble disippel av Paulus og reiste rundt med ham som misjonær og ble martyr. Historien om Tekla er en gammel tradisjon som viste hvordan kvinner, særlig fra den sosiale eliten, kunne bli religiøse ledere.

Maaloula er mest kjent for at innbyggerne snakker en arameisk dialekt. Arameisk er et svært gammelt språk, På 6-700 tallet f.K. var det «lingua franca» i Midt-Østen, et fellesspråk som fungerte omtrent som engelsk gjør i dag. Senere ble det talespråk mange steder. Det er sannsynlig at Jesus snakket arameisk, mens det bibelske skriftspråket var hovedsakelig hebraisk.

Arameiske dialekter var språket til kristne og jøder. Muslimene som erobret store deler av Midt-Østen på 6-700 tallet e.K. brukte arabisk. Etter hvert ble de arameisk-talende trengt tilbake, opp i fjellene som Maaloula eller i avsidesliggende områder, som i Nord-Irak.

Nå er det bare små grupper på noen titusener kristne som snakker arameisk. Det er ikke et undervisningsspråk, slik at det er få unge som snakker det. Al-Qaida grupper og ISIS jaget de kristne arameisk-talende i Maaloula og små byer i Nord-Irak på flukt. Når de blir spredt, mister de også det språklige fellesskap og språket dør ut. Men det er ikke bare språket som står i fare for å bli utryddet. Det gjelder også de kristne som snakker språket.

Jesusbarnet er på flukt

Slutten på fødselsfortellingen i Matteusevangeliet er deprimerende lesning. De vise menn som hadde tilbedt Jesus-barnet ble varslet i en drøm om at de ikke måtte dra tilbake til Herodes i Jerusalem. Og Josef ble varslet om at Herodes ville drepe Jesus og at de måtte flykte fra Betlehem. Fortellingen sier at Herodes i raseri over flukten sendte soldater for å drepe alle guttebarn i Betlehem som var to år og yngre.

Heller ikke dette kan historisk verifiseres i andre kilder, men den jødiske historikeren Josefus lar det ikke være tvil om at Herodes den store sto for et redselsregime. Om den enkelte historien ikke stemmer, kan den likevel gi en riktig beskrivelse av virkeligheten.

De tidligste kristne områdene i Midt-Østen var engang et sentrum for kristendommen, med mange gamle kirker med tradisjoner som er eldre enn den katolske kirke. I dag er det flukt som preger livet til de kristne i Syria, Irak og andre land i Midt-Østen. Tidligere relativt tolerante muslimske herskere er erstattet av aggressiv islamsk politikk. I mange tiår har derfor kristne emigrert til Amerika og Europa.

Med de siste årenes krig og terror er det mange steder nå livsfarlig å være kristen. Derfor er det fare for at det ikke lenger blir noen kristne igjen i Midt-Østen, der hvor kristendommen engang begynte.