Aller først: Jeg liker jenter. Jeg liker også å lese, og har nylig lest en bok som utvilsomt kommer til å bli høstens såkalte snakkis: «Magnhild – en roman om sex, fyll & offentlig forvaltning».
Boka er skrevet av Inger Johanne Sæterbakk og Guri Idsø Viken, og er en slags norsk Bridget Jones, et resultatet av en selvtitulert «antiblogg». Der treffer vi en 30-åring som, når hun ikke er på sin intetsigende jobb som statlig mellomleder, puler, banner, drekker og røyker med begge henda. «Magnhild» er «anti-chick-lit», altså for deg som ikke liker det vi bare må anta er bøker skrevet spesielt for damer i alle aldre.
Kompis-dama som ikke varer
Videre fikk jeg omsider lest «Gone Girl», en velskrevet roman om et New York-par som flytter på landet. Underholdende lesning hvis du dropper vaskeseddelen, for da er moroa ødelagt etter kun kort tid. Blant de mange gode beskrivelsene av parforhold, dukker også «The Cool Girl» opp.
Her er forfatter Gillian Flynn spot on: Du vet den jenta du (forsøksvis) er når du møter en fyr du vil imponere. Når du går i fullstendig kompatibilitetsmodus («Liker du musikk?! Jeg liker også musikk! Vi er HELT like!!», «Peanøttsmør og øl er det beste jeg vet om», «Ja, jeg elsker cage fighting», et cetera)? Flynn beskriver glitrende hvordan hun (det vil si de aller fleste jenter) ved å være denne joviale, likandes, lettvinte kompis-dama, ødelegger for alle andre jenter, ikke minst seg selv.
For hun varer ikke, den jenta. Etter noen måneder kommer sannheten frem og den er sjelden identisk med konstante øl/peanøttsmør/Play Station og kampsport på TV-helger.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Instagram er den perfekte arena
Jeg takker gud daglig for at jeg kom til verden i god tid før internett (les: særlig YouTube), men let’s face it, jeg liker nettet. Enten det er den offentlige Pusurdagboka (les: Facebook/blogger), eller byens mest happening party (les: Instagram). Ja, det kan være slitsomt å måtte forholde seg til all verdens oppdateringer og dokumentasjon av alles evige offentlige imagebygging, men de fleste vil med kniven på strupen innrømme at man er med på leken.
Instagram er den perfekte arena for all verdens hipstere, husmødre, servitører med modelldrømmer, artister og katter. Men ingen kan være mer takknemlig for denne tjenesten enn the cool girl. For hele klodens magnhilder er det å invitere til offentlig dokumentert fest kun et tastetrykk unna, mens alle andre blir invitert til å se på.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Er dritt det nye møkk?
Etter et sveip i klubben slår det meg at jenter mellom 22-30, «the cool girls», såkalte it-jenter med postironisk beach babe-hår, gjerne en jobb i media og tusenvis av følgere, muligens er den nye blodharryen. Eller sagt på en annen måte: Er dritt det nye møkk?
Jeg registrerer i alle fall at den kule jenta i dette formatet skummer fløten av å være så harry som overhode mulig. Det går i en jevn strøm av gøyale bilder som utelukkende omhandler cunt, cum, blow jobs og andre nettpornoaktualiteter. Det er ikke smakløst, for under står det noe smart som beviser at de har humor og ikke egentlig mener det. Dessuten bidras det også, i kulturkapitalens navn, med litt Sartre, MoMA, «yndlingsbøker» og så videre. Man er da sammensatt.
Janis Joplin-syndromet
Hvis man tar på 3D-brillene har «The cool girl-syndromet» påfallende mange likheter med Janis Joplin-syndromet, altså de jentene som ved å disse andre jenter viser at de er «en av gutta». Grunnen de oppgir er litt for ofte den ensartede visa om at «gutter er så enkle å greie å ha med å gjøre, baksnakker og gjenger seg ikke, men gjør opp på tørre never, liksom». Dette er jo i beste fall fordummende for begge parter.
For all del, jeg heier på jenter som tar plass, snakker med utestemme, er feil, ikke venter på at noen skal gi dem ordet. Kjør på! Men hvis det er sånn at det nye kule er en jente som «tør å si fitte», synes jeg det er kjipt. Hver generasjon sine forbilder, men det er både nedstemmende og litt forbausende hvis det nye cutting edge blant jenter er dyrking og «merkevarebygging» av de aller minst sjarmerende egenskapene hos en litt under gjennomsnittlig oppvakt tenåringsgutt med akneproblemer og hormoner på kjøret.
Ungdomsskolen er over
Det er på høy overtid at jenter skjønner at ungdomsskolen er over, at de må få seg sin egen kule gjeng, og ikke trenger å være gjøglere i guttas.
Hvem vinner på dette, i den grad det er en konkurranse? Er en «cum» verdt noen likes i sosiale medier, og gjør at et ego av typen belgisk blå får sin daglige smøring?
Kanskje jeg bare er gammeldags. Men som representant for de «nye trettisene» forbeholder jeg mer retten til å være gammel og gretten.
