Å gli inn i glemselen kan du bare ved å leve i nået. Øyeblikket er det viktigste og mange kan ha en eller annen grunn til å velge denne intense følelsen av å bare være til i verdenen NÅ.
NÅ hvor «tilbake» og det å skue fremover ikke eksisterer. Men i praksis er det en umulighet å leve bare i nået – på et eller annet tidspunkt vil omgivelsene kreve dine erindringer for å skape en felles viten, en kjennskap til fellesskapets historie, som kan rette opp eventuelle uhyrligheter og således kanskje eliminere gjentakelser fra fortiden.
Livet ble snudd opp ned
Min historie, som blir fortalt i dokumentaren «Beretninger fra et glemt liv», starter i niårsalderen. Jeg var et av de grønlandske barna som ble sendt til Danmark og innlosjert hos danske familier i perioden 1961 til 1976. Vi fikk høre at oppholdet skulle vare i ett år, men jeg og flere andre måtte bli igjen lenger. Slik skulle vi sikres danskkunnskaper og kjennskap til Danmark. «Barnets horisont» skulle utvides. Under denne perioden ble kjernen hos mange grønlandske familier snudd opp ned rent sosialt. Tiden var preget av tvangsflyttinger til byene, hvor mange nye familier kom fra mindre bygder.
For mange barn ble oppholdet i Danmark en positiv opplevelse tross savn, identitetsforvirring og hjemlengsel. Det ble knyttet gode relasjoner som man den dag i dag har god nytte av. Flere av dagens ungdommer kommer til «familien» til foreldre eller besteforeldrene under Efterskoleoppholdet sitt i Danmark.
De «utvalgte»
Hos oss ble det en tid da flinke søsken pendlet annethvert år til Danmark som «utvalgte», mens jeg ikke kom tilbake, noe som gjorde at familien til tider bare hadde et barn hjemme, hvor det skulle ha vært fem søsken. Dette tidsbildet er vanskelig å forstå – hvordan kunne foreldrene bli med på dette?
Skoleloven på Grønland var dansk helt frem til 1976. Det var et skolesystem basert på sortering og premiering, klassedelinger etter flinkhet og kunnskaper i dansk. Det var få grønlandske lærere og undervisningen var på dansk opp til 3. klasse, med danske lærere. Det ble lagt opp til at det var de enkelte familiers ansvar å gi barnet en sjanse til «å bli noe». Det var stas og ærefullt å ha barn som var skoleflinke, det gav prestisje i bygda å ha «utvalgte» barn. Men i hjemmet ble det kun snakket grønlandsk, da dette var morsmålet til de aller fleste foreldrene.
LES OGSÅ: Har du vært på urfolksfylla?
Verken grønlandsk eller dansk
Etter mange års distanse, erkjenner jeg i dag en sorg over å ha mistet det vesentlige i livet: hjertespråket, det grønlandske språket som binder meg til familien og mitt eget folk. Tapet av identitet, det å ikke være grønlandsk nok eller dansk nok, ble konsekvensen. Der jeg skulle være hjemme, ble jeg en fremmed.
Som et fremmed barn blant danske barn ble virkeligheten annerledes i de viktigste barne- og ungdomsårene. På 60- og 70-tallet ble den grønlandske kulturen og den tradisjonelle levemåten definert som mindreverdig av alle. Man kalte skoleforsøkene for dyktiggjøring mot et nytt og moderne Grønland. Et prosjekt som var og er en forbrytelse som ikke kan unnskyldes. Fordi den danske staten tillot seg å definere et helt folk ut fra sitt eget perspektiv, fordommer og oppfattelser. Det var en diskriminering med rasistiske undertoner, ingen toleranse og inkludering – i «det godes tjeneste». En sterk fordømmelse av kjernen i det grønlandske samfunnet. Konsekvensen ble at mange barn utsettes for ulike former for overgrep – du aksepteres og respekteres ikke.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Når dukker språket opp igjen?
For mange barns vedkommende ble setningen nederst på pleietillatelsen for oppholdet, «det føres ikke tilsyn», avgjørende for om barnet kom hjem igjen. Uten tilsyn ble kontakten med barna dårligere. Oppholdet mitt ble «fornyet» for ett år og mine foreldre hadde et klart ønske om at jeg skulle hjem igjen. Deretter gikk det seks år før jeg endelig kom hjem på 14 dagers ferie. Da kjente jeg på en fantastisk glede over å være tilbake. Jeg gjenkjente lekeplassene, området rundt kirkegården nær barndomshjemmet og en slåballkamp hvor jeg fikk en kølle i hodet ga en fysisk følelse av å ha vært en del av stedet. Men språket og de fleste minnene var borte.
I 2007 var jeg igjen hjemme hos mine foreldre, for å feire 50-årsdagen min. Min mor fant ut at sist hun hadde stelt til en fødselsdagsfest for meg var da jeg fylte ni år. Det ble et kaffeselskap hvor mange kjente og ukjente familiemedlemmer var innom for å hilse på. Det ble en fin dag og tolken holdt ut i mange timer, for naturligvis talte man bare grønlandsk!
Da jeg skrev diktet «Dansktimen», i 1981, hadde jeg nettopp avsluttet et toårig kurs i grønlandsk. Jeg trodde ennå at språket ville «dette» ned og det ville bli mulig å tale som da jeg var i tiårsalderen. I dag er tanken på å sitte dement på et pleiehjem i Norge et mareritt om bare å kunne tale grønlandsk til et personale som ikke forstår noen ting. For før eller siden må jo språket dukke opp igjen ...
Historiene må frem i lyset
Dagens grønlandske befolkning er på vei inn i en ny tid hvor industrialiseringa krever sitt av ungdommen, kulturen og samfunnet. Kunnskapen skal hentes utenfra og nye folkegrupper kommer inn med sine erfaringer fra gruvedrift og oljevirksomhet. Situasjonen er ikke ulik den på 60- og 70-tallet, da utdannelsesvesenet var dansk. Man har det igjen travelt og optimismen rår. «Pionertiden» er inne og presset er stort for å tilpasse seg nye krav og forbruk.
Den kollektive hukommelsen av hendelser og hendelsesforløp kan styrkes ved å få en forståelse av hva som hendte i tiden med utsending av grønlandske barn til danske familier under skoleforsøkene. Men da må man ikke glemme å fortelle historiene og gi rom for å akseptere at de finnes.
Forutsetningen for et levende samfunn er at det finnes et folk som har viljen til å gå fremtiden i møte. Om vi vil og tør å huske smerten i vår felles historie, da er det en mulighet for å få forståelse for andres handlinger. Det er følelsene som danner forestillingen om sammenhenger – og dette gir rom for forsoning og tro på fremtiden.
HØR RADIODOKUMENTAREN:
